Morten Kjellands "Tematiserte domshefte" [pdf-fil]

Domsheftet er systematisert etter fire hovedtemaer: I Ansvarsgrunnlag, II Årsakssammenheng, III Utmåling og IV Diverse (medvirkning mv.). Hver av disse hovedkategoriene har ulike undergrupper, hvor rettsavgjørelsene er plassert. En fortegnelse over avgjørelsene finnes på side 3–5. Dokumentet er elektronisk søkbart, og ble sist oppdatert i april 2012.

 

Tankbil (Rt. 2012 s. 233)

Ved avstigning fra en tankbil mistet sjåføren festet, falt ned ca. 1,5 meter og fikk en varig skade i skulderen. Spørsmålet i saken var om dette var en skade som var omfattet ansvaret etter bilansvarsloven § 4, jf. dens ordlyd "Gjer ei motorvogn skade ...". Høyesterett vurderte lovens forarbeider og rettspraksis og viste til at vilkåret "gjer" inneholder et årsakskrav. I denne saken var den dominerende årsaksfaktoren tankbilens utforming og høyde. Det var ikke grunnlag for noen bebreidelse av sjåførens opptreden. Høyesterett kom til at skaden var omfattet av ansvaret og forkastet forsikringsselskapets anke.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 191 f.

 

Mobbedom/Kristiansand kommune (Rt. 2012 s. 146)

Saken gjaldt erstatningskrav mot en kommune for skader som følge av mobbing i barneskolen i årene 1987 til 1993. For Høyesterett var spørsmålet om lagmannsretten hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm. Eleven ble over flere år isolert og ertet, uten å ha mulighet til å ta igjen. Plagingen hadde en karakter, en hyppighet og en varighet som måtte karakteriseres som mobbing. Høyesterett kom til at oppfølgingen fra skolen var utilstrekkelig. Virkemidlene som ble tatt i bruk gikk på å forbedre elevens sosiale modenhet. Det var utvist uaktsomhet ved at skolen ikke på et tidligere tidspunkt sørget for en avklaring av situasjonen og satte inn tiltak mot de som mobbet. På grunnlag av læren om ansvar for kumulative feil kom Høyesterett til at de krav som med rimelighet måtte kunne stilles til skolen var tilsidesatt, og at det var grunnlag for å tilkjenne erstatning i medhold av skadeserstatningsloven § 2-1. Anken over lag-mannsrettens dom ble forkastet.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 især s. 232 f.

 

Halloween (Rt. 2012 s. 5)

Saken gjaldt krav om erstatning etter legemsbeskadigelse. Skadevolderen var frifunnet for straffekravet på grunn av nødverge, idet han feilaktig hadde oppfattet det som om han var utsatt for et rettsstridig angrep. For erstatningsspørsmålet la Høyesterett til grunn at tilfeller hvor skadevolderen uriktig tror han er utsatt for fare, skal bedømmes etter hovedregelen om objektivt erstatningsansvar i skadeserstatningsloven § 1-4 første ledd, og at fritaksregelen i § 1-4 annet punktum første alternativ bare kommer til anvendelse på avvergehandlinger som faktisk forårsaker faren. Ved vurderingen av hvorvidt "faren truet fra" skadelidte gjelder ikke noe beviskrav ut over det vanlige kravet til sannsynlighetsovervekt. Lagmannsrettens frifinnende dom ble opphevet for så vidt gjaldt avgjørelsen av kravet om erstatning og oppreisning.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 188.

 

 

Bolighuset på Sørskår (Rt. 2011 s. 991)

Saken gjaldt om en kommune var erstatningsansvarlig da brannvesenet en og en halv time etter at en mindre brann i et bolighus var erklært slukket forlot huset uten å sørge for vakthold og huset senere brant ned til grunnen, jf skadeserstatningsloven§ 2-1. Høyesterett slo fast at brannvesenet hadde iverksatt flere tiltak for å hindre brannen i å blusse opp og å avdekke om det var brannrester igjen og at det ikke var grunnlag for å kritisere dette arbeidet. Det ble lagt avgjørende vekt på at verken brann- og eksplosjonsvernloven eller sentrale forskrifter har regler om plikt til å sørge for vakthold etter at en brann er slokket. Retten kom til at avgjørelsen om når det er trygt å forlate brannstedet var et faglig skjønn som domstolene bør være forsiktige med å overprøve, selv om det senere viser seg at det er skjedd en feilvurdering. Fordi den første brannen var liten og det ikke var fare for liv og helse var det ikke grunnlag for å ilegge ansvar for feilvurderingen.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 191 f.

 

Tollefsen (Rt. 2011 s. 549)

Saken gjaldt om en pasient kunne kreve erstatning for invalidiserende smerte og diaréplager etter fjerning av en svulst som legene feilaktig trodde var kreft, jf regler av 1. januar 1988 for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning. Høyesteretts flertall la vekt på at det ikke var gjort feil ved inngrepet og at svulsten ville blitt fjernet selv om det var klart at det ikke var en kreftsvulst. Pasientens plager måtte anses som utslag av behandlingsrisiko og ga ikke grunnlag for erstatning. Dissens 4-1.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 266 f.

Dommen er omtalt av Kjelland, i boken Pasientskaderett, Gyldendal Akademisk (2011) s.69–70 (Syse) og s. 346–347 (Boehlke). Boken finnes her.

 

Oppreisning (Rt. 2011 s. 247)

Saken gjaldt utmåling av oppreisningserstatning for seksuelle overgrep mot barn, jf skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3. Høyesterett kom til at selv om skadeserstatningsloven § 3-3 ikke nevnte forsøk, tilsa lovens formål at også forsøk på overtredelse av strl. § 195 var omfattet av bestemmelsen. Retten sluttet seg til lagmannsrettens utmåling av oppreisningserstatning som lå noe i overkant av hva tidligere rettspraksis skulle tilsi.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 522 f.

 

Stavang (Rt. 2011 s. 1238)

Saken gjaldt utmåling av erstatning for tap av forsørger og om sparing til fremtidig forbruk, angitt som pensjonssparing, kunne anses som forsørgelse etter skadeserstatningsloven § 3-4. Høyesterett kom til at gjenlevende ektefelle ikke indirekte kunne få dekket forsørgertapet utenfor tapsperioden ved at bortfalt sparing i tapsperioden ble erstattet som forsørgertap. Med unntak av avdrag på boliglån, kunne sparing til kapitaloppbygging ikke anses som forsørgelse.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 529 f.

Dommen er omtalt av Kjelland, i boken Pasientskaderett, Gyldendal Akademisk (2011) s.366, 505, 506, 512, 514, 517 og 526. Boken finnes her.

 

Vangen Eiendom (Rt. 2010 s. 291)

Saken gjaldt spørsmål om en kommune var erstatningsansvarlig for ugyldig vedtak om å nekte bruksendring etter plan- og bygningsloven av 1985 § 93 første ledd bokstav c. Kommunens vedtak var blitt kjent ugyldig på grunn av manglende lovhjemmel. Høyesterett fant at det ikke var grunnlag for objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten. Fordi kommunens lovforståelse var forsvarlig, var det heller ikke grunnlag for erstatning etter reglene om arbeidsgiveransvar, jf skadeserstatningsloven § 2-1 nr.1.

 

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 især s. 223.

 

Ask (Rt. 2010 s. 1547)

Saken gjaldt krav om erstatning som følge av nakkeslengstraume som følge av påkjørsel bakfra i en kjedekollisjon. En 38 år gammel mann fikk smerter i nakken som etter hvert ble sterkere og etter halvannet år i arbeid, ble han sykemeldt og deretter helt arbeidsufør. Høyesterett gikk gjennom medisinsk forskning om årsaker til smerteproblemer etter nakkesleng og kom til at ulykken bare kunne ha forårsaket begrensede nakkeplager. Det var ikke årsakssammenheng mellom ulykken og at skadelidte hadde utviklet et kronisk smertesyndrom, jf skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd.

 

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 især s. 360 f.

Dommen er omtalt av Kjelland, i artikkelen «Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten», publisert på Lovdata (godkjent støttelitteratur).

 

Oppreisning (Rt. 2010 s. 1203)

Saken gjaldt utmåling av oppreisningserstatning til avdødes ektefelle og fire mindreårige barn etter drap begått av psykotisk gjerningsmann, jf skadeserstatningsloven § 3-5 jf § 1-3. Høyesterett kom etter en samlet vurdering til at utgangspunktet for erstatningsutmålingen for hver av de etterlatte skulle være 200 000 kroner. På bakgrunn av at gjerningsmannen var psykotisk på gjerningstidspunktet, hadde økonomisk begrenset evne, var innvilget varig uførepensjon og var uformuende, ble oppreisningserstatningen satt ned til 20 000 kroner til hver av de fem etterlatte. Høyesterett bemerket at nedsettelsen ikke ville få økonomisk betydning for de etterlatte fordi lempingen ikke påvirket utbetalingen fra voldsoffererstatningsordningen.

 

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 522 f. (oppreisning) og 429 f. (lemping)

 

 

Hagberg (Rt. 2010 s. 1153)

Saken gjaldt krav om erstatning for inntektstap til skadelidtes mor etter en fødselsskade som var dekket av pasientskadeserstatningsordningen. Høyesterett kom til at det tap moren hadde lidt ved å måtte slutte i sin stilling og ta seg av sønnen på heltid, var erstatningsrettslig beskyttet. I erstatningsutmålingen skulle det imidlertid tas hensyn til den omsorgslønn som hun hadde mottatt, jf sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e og skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum Dessuten måtte det gjøres fradrag for erstatningen som den direkte skadelidte hadde mottatt til dekning av utgifter til pleie og omsorg. Høyesterett fant ikke at det var sannsynliggjort at moren hadde lidt noe inntektstap som ikke var blitt erstattet gjennom den erstatning sønnen var tilkjent. Dissens 3-2.

 

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 509 f.

 

Dommen er omtalt av Kjelland, i boken Pasientskaderett, Gyldendal Akademisk (2011) s. 393, 394, 505 og 533 f. Boken finnes her.

 

Hanekleiv (Rt. 2010 s. 24)

Saken gjaldt krav mot staten om erstatning for formuestap fra kioskeiere på et rasteplassanlegg ved E18 etter stenging av veien som følge av ras i Hanekleivtunnelen. Veivesenet var på grunn av uaktsomhet ansvarlig for skadene på grunn av raset i tunnelen, jf skadeserstatningsloven § 2-1. Veistenging var ikke omtalt i kontrakten om drift av rasteplassen og Høyesteretts flertall fant ikke at man ved utfyllende tolking kunne legge inn en forutsetning om normal drift av veien forbi rasteplassene. I spørsmålet om erstatning utenfor kontrakt kom flertallet til at selv om det forelå årsakssammenheng mellom uaktsomheten og tapet, var denne ikke tilstrekkelig kvalifisert til å gi erstatningsrettslig vern. Dissens 3-2.

 

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 bl.a. s. 391 f.

 

Siljan (Rt. 2010 s. 93)

Saken gjaldt krav om yrkesskadeerstatning fra en arbeidstaker som var eneaksjonær, styreleder og daglig leder, samt eneste arbeidstaker. Firmaet hadde forsømt plikten til å tegne yrkesskadeforsikring, jf yrkesskadeforsikringsloven § 3. Høyesteretts flertall kom til at selv om skadelidte var ordblind og hadde satt bort alle administrative plikter knyttet til virksomheten, hadde han opptrådt uaktsomt og erstatningen måtte reduseres med 50 %, jf skadeserstatningsloven § 5-2. Dissens 3-2.

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 248 og 429 f. (lemping).

 

Stutteri (Rt. 2010 s. 584) 

Saken gjaldt krav om erstatning etter trafikkulykke der skadelidte ikke kunne dokumentere inntekter i årene før ulykken. Skadelidte drev på skadetidspunktet et stutteri sammen med sin ektefelle. Høyesterett fant det ikke sannsynliggjort at driften av stutteriet eller annet arbeid ville kunne ha gitt skadelidte høyere inntekt enn den han hadde gjennom uføretrygden. Differanseprinsippet tilsa dermed at det ikke var grunnlag for erstatning for tap i fremtidig erverv, jf skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd.

 

Dommen gir et oppdatert supplement til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 475 f.

 

Dommen er omtalt av Kjelland, i boken Pasientskaderett, Gyldendal Akademisk (2011) s. 358 og 375. Boken finnes her.

 

 

Dommene og øvrige sentrale avgjørelser om arbeidsulykkebegrepet er systematisert og visualisert gjennom "M Kjelland Hjelpedokument Skjema over arbeidsulykkesbegrepet ©"