Etikkdebatt 1: Tidsbegrenset erstatning grunnet kort levetid

Peder Ås lider av uhelbredelig kreft, som var langt fremskreden på tidspunktet han ble utsatt for en pasientskade. Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) erkjenner ansvar. NPE hevder imidlertid at både ménerstatningen og erstatningen for økonomiske tap (inntektstap og merutgifter) må tidsbegrenses, fordi Peder uavhengig av feilbehandlingen ville komme til å dø av kreften (kort tapsperiode). Peder anfører at det ikke er adgang til å ta slike hensyn, og at det uansett ikke bør gjøres fordi det strider mot hva som oppleves som rimelig og rettferdig.

Drøft og ta standpunkt til de spørsmål oppgaven reiser – både de lege lata og de lege ferenda.

Rettskilder og andre ressurser for drøftelse og refleksjon:

Etikkdebatt 2: Erstatningsvern av «mislykket sterilisering»

Nedenfor finner du utdrag av begynnelsen på Sterilisering (Rt. 1999 s. 203). Innta rollen som dommer, og skriv selv resten av dommen. Drøft de ulike argumenter – herunder de kryssende hensyn – og utform en konklusjon. NB! Etter du har skrevet «din egen» dom, kan du sammenlikne med Høyesteretts begrunnelse og standpunkt ved å klikke på lenken nedenfor.

«Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap, herunder oppfostringsutgifter, som følge av at det etter et steriliseringsinngrep likevel ble født et friskt barn. Ved Regionsykehuset i X ble det i 1985 foretatt et steriliseringsinngrep på A. I 1996 ble han far til et barn. Året etter inngikk han ekteskap med barnets mor. A og barnets mor mente at det var utvist uaktsomhet i forbindelse med steriliseringsinngrepet. De gikk til fastsettelsessøksmål mot sykehuseieren, Sør-Trøndelag fylkeskommune, med krav om dom for at fylkeskommunen var erstatningsansvarlig for det økonomiske tapet de var påført som følge av svangerskapet og barnets fødsel, og for utgifter til å forsørge barnet. ...

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Lagmannsretten har tatt feil når retten er kommet til at hans krav om erstatning for påført økonomisk tap som følge av den mislykkete steriliseringen, ikke har erstatningsrettslig vern etter norsk rett. Til støtte for dette syn gjøres gjeldende tre hovedsynspunkter:

(1) Erstatningsplikt for dette tapet følger av bestemmelsene om formuestap i skadeserstatningsloven kap 4. Det krever en særlig begrunnelse for å gjøre unntak fra lovens bestemmelser, og noen slik begrunnelse kan ikke gis.

 

(2) I Norge aksepteres en omfattende grad av familieplanlegging, blant annet ved sterilisering og abort. Slik planlegging krever i mange tilfeller bistand fra leger og annet helsepersonell. Et erstatningsansvar for økonomisk tap ved utvist uaktsomhet fremstår som en naturlig følge for den som på profesjonell basis påtar seg slike oppdrag.

 

(3) Det er forfeilet å trekke frem hensynet til barnet som et argument mot at det skal svares erstatning. Det avgjørende må være at foreldrene - i vår sak faren - gjennom erstatningen blir i stand til å gi barnet materielt tilfredsstillende oppvekstvilkår. Ved nødvendig veiledning vil barnet forstå at foreldrene ved å motta erstatning ikke stempler det som uønsket. Det lar seg forklare at et barn ikke er uønsket selv om det ikke er planlagt. A understreker at han ikke anser barnet som en «skade». Det er de økonomiske konsekvenser som kreves dekket.

       I tillegg til disse tre hovedsynspunkter fremheves at de tradisjonelle hensyn bak erstatningsplikt ved uaktsom skadeforvoldelse også gjør seg gjeldende ved denne type tap: Erstatningsplikten vil ha en nødvendig preventiv virkning, og tapet bør legges der det er størst evne til å bære det.

       Det erkjennes at det i norsk rett for tiden ikke er sikre holdepunkter for at denne type økonomisk tap kan kreves erstattet. Det er grunn til å legge vekt på den utvikling som i de senere år har funnet sted i andre land. Særlig fremheves rettstilstanden i Tyskland og i Nederland, der domstolene har slått fast erstatningsplikt. Selv om dommene fra disse to land har begrenset verdi som rettskilder i Norge, gir likevel de synspunkter som dommene bygger på, støtte for at man også her i landet bør erstatte denne type økonomisk tap.

       En slik støtte finner man også i Asbjørn Kjønstads artikkel «Erstatning ved «feilslått» familieplanlegging - særlig om utgifter til underhold av velskapt barn som fødes etter «mislykket» sterilisering eller abort», inntatt i Lov og Rett 1991 side 131 flg. Det vises generelt til argumentasjonen i denne artikkelen.

       A har nedlagt slik påstand:

«1. Sør-Trøndelag fylkeskommune er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap A er, og vil bli, påført som følge av mislykket sterilisering av ham.

 

2. Sør-Trøndelag fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett til A. Omkostningene for Høyesterett tilkjennes det offentlige.»

       Ankemotparten, Sør-Trøndelag fylkeskommune, gjør i hovedtrekk gjeldende:

       Det aksepteres at det legges til grunn at vedkommende lege utviste uaktsomhet, og at det er nødvendig årsakssammenheng mellom denne uaktsomheten og det faktum at A vel 10 år senere ble far til et velskapt barn. Det hevdes ikke at enhver skade som oppstår som følge av mislykket sterilisering mangler erstatningsrettslig vern. Spørsmålet om erstatningsplikt er avhengig av om den skade og det tap som A i denne saken hevder å være påført, har erstatningsrettslig vern. Lagmannsretten har korrekt besvart dette spørsmålet benektende. Lagmannsrettens resultat har støtte i annen praksis fra by- og herredsrettene og lagmannsrettene, og det har bred støtte i norsk erstatningsrettslig teori.

       Dersom As krav skulle undergis en erstatningsrettslig vurdering, måtte det tas i betraktning at skaden har medført et gode som må anses å oppveie de utgifter det å få et barn medfører. Det er her tale om et gode av en slik karakter at det fullt ut oppveier utgiftssiden. Dette illustreres av det faktum at foreldrene har valgt å gjennomføre svangerskapet og beholde barnet.

       Selv om det ikke har interesse i As tilfelle, ville erstatningsrettens regler om skadelidtes plikt til å forebygge eller redusere skaden, måtte trekkes inn hvis de utgiftene som kreves dekket, skulle erstattes. Den omstendighet at motparten bestrider at mulighetene for abort eller adopsjon bør tillegges betydning ved vurderingen av erstatningskravet, illustrerer at man ikke befinner seg innenfor vanlig erstatningsrettslig tankegang.

       Konsekvensene av å åpne for erstatning i et tilfelle som dette, ville være at det også internt mellom barnets foreldre måtte gis adgang til å kreve erstatning der en av partene har utvist uaktsomhet med hensyn til å unngå uønsket svangerskap eller fødsel. En slik rettstilstand er ikke ønskelig.

       Sør-Trøndelag fylkeskommune har nedlagt slik påstand:

«1. Punkt 1. i lagmannsrettens dom stadfestes.

 

2. Sør-Trøndelag fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

       Jeg er kommet til at … [Herfra skriver du resten av dommen …]»

   

Rettskilder og andre ressurser for drøftelse og refleksjon: