Sammendraget kan du også lytte til som lydklipp (mp3). 

I et nøtteskall handler erstatningsretten om to spørsmål. Det første er om skadelidte A kan kreve erstatning fra skadevolder B. Hvis svaret er ja, blir det andre spørsmålet hvor mye A kan kreve i erstatning. Erstatningsretten handler dermed om både vilkårene for ansvar og utmålingen av erstatningskravet, som er et krav på en pengesum. Den skadevoldende handling/unnlatelse er det særegne grunnlaget for pengekravet, og det som har gjort at erstatningsretten har utviklet seg til en egen rettsdisiplin.

Erstatningsretten har en vid spennvidde og dekker et bredt spekter av livsområder som arbeidsliv (yrkesskader), medisinsk behandling (pasientskader), produksjon av forbruksvarer (produktansvarsskader) og natur/miljø (forurensningsskader). På tvers av ansvarsområdene skilles det mellom personskader, tingskader og rene formuesskader. Tradisjonelt har erstatningsretten først og fremst vernet individuelle goder som en persons helbred eller formuesgoder. I dag anlegges et videre perspektiv som også dekker blant annet allemannsretter, grupper av yrkesutøvere som norske fiskere, samt vår natur og vårt miljø. I tillegg har antallet og omfanget av skadetilfeller økt. Det må ses i lys av de siste 150 års tekniske og industrielle utvikling, som har medført et økt skadepotensial.

I erstatningsretten som egen disiplin er oppmerksomheten rettet mot ansvar utenfor kontraktsforhold (deliktsansvaret), men grensen mot kontraktserstatningsretten (obligasjonsretten) er uskarp (f.eks. ved advokatansvar). Erstatningsretten har linjer til andre kompensasjonsrettslige felt som forsikringsrett, velferdsrett og strafferett. Dette kommer til syne blant annet ved utmålingen av personskadeerstatning, der man ser et samspill mellom trygderett og erstatningsrett (ut fra det såkalte supplementsprinsippet).

Erstatningsansvar er betinget av at tre kumulative grunnvilkår er oppfylt: skade/tap, ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng. Med henvisning til Morten Kjellands «trapp», kan man tenke seg at skadelidte må passere samtlige tre trinn for å ha krav på erstatning. Disse skal utdypes i fortsettelsen:

Skade/tap: «Integritetskrenkelser» omfatter først og fremst fysiske skader på person eller ting. Innenfor personskadesektoren skilles det mellom fysiske og psykiske skader som med en samlebetegnelse kalles for «realskade». Det står i motsetning til begrepet «tap», som først og fremst fanger inn økonomisk tap. Både fysiske og psykiske skader er vernet. Sjokkskadene står i en særstilling, men det er tendenser til en endring i rettspraksis og nyere juridisk teori. Personskader omfatter også tap av forsørger, som er en erstatning til etterlatte (som normalt ikke er påført noen fysisk skade). Det er en tvedeling mellom økonomisk tap og ikke-økonomisk tap (ideell skade). Eksempler på ikke-økonomiske tap er tapt livsutfoldelse (dekkes gjennom ménerstatning, jf. skl. § 3-2) og tort og svie (kompenseres ved oppreisning, jf. skl. § 3-5).

Ansvarsgrunnlag er det grunnvilkåret som direkte relaterer seg til skadehendelsen, og er normalt det man først tar stilling til i ansvarsvurderingen. Det er et hovedskille mellom ansvar på subjektivt grunnlag (skyldansvar) og objektivt grunnlag (ansvar uten hensyn til skyld). Culpaansvaret er det alminnelige ansvarsgrunnlaget, og er utviklet i et samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen (juridisk teori). Det objektive ansvaret kan være ulovfestet (også dette utviklet i samspill mellom Høyesterett og teori) eller lovfestet (f.eks. bilansvaret eller yrkesskadeansvaret). Det er ikke «vanntette skott» mellom skyldansvar og objektivt ansvar, og enkelte ansvarsgrunnlag har både subjektive og objektive elementer (f.eks. arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1). I tillegg kommer at bevisreglene kan innebære nyanser i utformingen og strengheten i ansvaret. For eksempel vil culpa med omvendt bevisbyrde skjerpe ansvaret, og i praksis medføre en type mellomvariant mellom subjektivt og objektivt ansvar.

Årsakssammenheng (og adekvans): Det kreves en faktisk (logisk) årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden/tapet. Hvis dette er tilfellet (vurdert etter betingelseslæren), må man vurdere erstatningsansvarets rekkevidde ut fra avgrensningsregler som uvesentlighetslæren og adekvanslæren. Årsaksspørsmålet reiser også ulike bevisspørsmål, med andre ord spørsmål knyttet til kartleggingen av hvilket saksforhold som skal legges til grunn.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe