For at skadelidte skal ha rett til erstatning må skaden være voldt av en ansvarlig skadevolder. Denne grunnforutsetningen er ikke oppfylt ved f.eks. fritidsuhell eller naturkatastrofer. I slike tilfeller kan skadelidte derimot ha rett til ytelser fra andre kompensasjonssystemer som trygd og personforsikring. Ved å tegne f.eks. ulykkesforsikringer kan skadelidte fange opp tilfeller der erstatningsretten (eller velferdsretten) gir utilstrekkelig vern. Vilkårene for og utmåling beror på en tolkning av avtalen mellom forsikringsselskapet og forsikringstakeren. De tre kompensasjonssystemene – erstatning, velferdsytelser og forsikring – virker i fellesskap for å fremme målet om økonomisk trygghet.

Behovet for trygghet mot økonomiske forstyrrelser økte i takt med den industrielle utviklingen, hvor nye tekniske innretninger og virksomheter økte skaderisikoen. Denne endringen i samfunnsforholdene gir et bakteppe for å forstå utviklingen av erstatningsretten som et trygghetssystem. Det må igjen ses i sammenheng med erstatningsrettens gjenopprettende funksjon (side mot skadelidte) og dens preventive funksjon (side mot skadevolder). De siste hundre år viser en fremvekst av stadig strengere ansvarsregler, noe som korresponderer med en utvidelse av skadelidtes dekningsmuligheter. På flere områder er det obligatoriske ansvarsforsikringer, sml. bl.a. bil- og yrkesskadeansvaret. Ansvarsforsikringenes to funksjoner er å dekke skadevolders erstatningsansvar overfor andre (og beskytte mot økonomisk ruin), samt å sikre skadelidte full dekning. Der det er tegnet ansvarsforsikring har skadelidte et selvstendig og direkte krav mot forsikringsselskapet, jf. fal. § 7-6. Det samme gjelder ved obligatorisk ansvarsforsikring, jf. fal. § 7-7. Etter fal. § 4-9 dekker ansvarsforsikringen ikke skader som er voldt forsettlig, og ved grov uaktsomhet kan selskapets ansvar bli redusert eller bortfalle. Det er derfor ingen forsikringsdekning hvis skaden er voldt ved en straffbar handling. Skadelidte er imidlertid vernet på særskilte områder som ordningen med voldsoffererstatning (staten kan regresse skadevolder om han har betalingsevne).

Trygden er et sosialt stønadssystem som forutsetter medlemskap. Til forskjell fra erstatningsretten ser ikke trygden på årsaken til skaden, men retter oppmerksomheten mot medlemmets behov, sml. formålsbestemmelsen i ftrl. § 1-1. Fra dette utgangspunktet er det visse modifikasjoner. For eksempel er yrkesskadefordeler betinget av årsakssammenheng mellom yrkesskaden og skaden/tapet, jf. bl.a. ftrl. § 5-25 (hovedårsakslære, jf. Eide i Rt. 2006 s. 735). Ved erstatningsutmålingen ser man et samspill mellom velferdsrett og erstatningsrett ved at det gjøres fradrag for trygdeytelser og pensjonsordninger ellers, jf. skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Det sies derfor at de offentlige ytelsene ligger «i bunnen», og at erstatningen kommer som et supplement (supplementsytelse).

Forsikring forutsetter at det er inngått en avtale, som enten kan være tegnet av forsikringstakeren selv eller av noen på hans vegne. Selskapet fordeler skaderisikoen mellom forsikringstakerne, som betaler vederlag i form av forsikringspremie. For å klarlegge rettigheter og plikter må rettsanvenderen tolke forsikringsavtalen, som har en «bakgrunnsramme» i form av forsikringsavtaleloven (fal. 1989). Det skilles mellom forsikringstyper som tingsskadeforsikringer, formuesskadeforsikringer, ansvarsforsikringer og andre forsikringer som ikke er personforsikring, jf. fal. § 1-1. Ansvarsforsikringene skal ikke beskytte mot eget tap, men risikoen man løper for å kunne bli ansvarlig overfor andre. Personforsikringen omfatter livs-, ulykkes- og sykeforsikringen, sml. fal. § 10-1. Et annet skille er mellom individuelle og kollektive forsikringer etter fal. § 10-2 bokstav g). Det er særlig de kollektive forsikringene som er aktuelle for personforsikringene.

Den som i første omgang har dekket tapet (i praksis skadevolders ansvarsforsikrer), kan kreve regress av skadevolder, som dermed til sist må bære belastningen. Ved tingsskadeforsikring er utgangspunktet at tingsforsikreren skal dekke tapet, jf. skl. § 4-2. Bestemmelsen gir et eksempel på kanalisering i norsk rett, idet skadelidte ikke kan kreve tapet dekket av skadevolder. Den praktiske hovedregelen er likevel at skadelidte har en valgrett og tingsskadeforsikreren har regressrett, jf. skl. §§ 4-2 nr. 1 og 4-4. Etter skl. § 4-3 er regress mot privatpersoner betinget av forsett eller grov uaktsomhet, jf. f.eks. Kinaputt (Rt. 2004 s. 1942), mens det for skader voldt i næringsvirksomhet bare kreves uaktsomhet, jf. skl. § 4-2 nr. 1 bokstav b). Ved personskader er utgangspunktet at trygden og pensjonsinnretningen ikke kan regresse skadevolderen, jf. skl. § 3-7 nr. 1, sml. Regressavskjæring (Rt. 2003 s. 1601), hvilket gjelder tilsvarende ved personskadeforsikring etter skl. § 3-7 nr. 1, 2. punktum. Fra dette finnes det unntak, som arbeidsgivers adgang til å regresse skadevolder for utbetalte sykepenger, jf. skl. § 3-7 nr. 2.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe