Det er vanlig å si at erstatningsretten bæres av to hovedhensyn. Det ene er prevensjonshensynet og det andre er gjenopprettelseshensynet. I dag er gjenopprettelse det sentrale hensynet og bærepilaren i erstatningsretten. Gjenopprettelse er et navn på et mål vi ønsker at erstatningsreglene skal ha (skape trygghet), men gir ikke selv noen begrunnelse. At skadevolder må betale erstatning overfører verdier, men pengeflyttingen skaper ikke verdier (derimot transaksjonskostnader). Samfunnsøkonomisk er det tilnærmet likegyldig om skadevolder eller skadelidte må bære tapet. Selv om forsikringsordninger relativt enkelt og billig kan gi økonomisk beskyttelse, bidrar rettferdsforestillinger («konfliktløsnings- og fredsmomentet») og tradisjon til å videreføre erstatningsretten.

Skadelidte står fritt til å disponere erstatningsbeløpet. Det er derfor skadelidtes generelle økonomi som blir gjenopprettet, og ikke nødvendigvis den konkrete skaden. Fra dette er det enkelte unntak. Et eksempel er forurl. § 58. Regelen om «gjenopprettelseserstatning» pålegger bruk av erstatningsbeløpet til å reparere naturmiljøet. På skadevoldersiden gjelder tilsvarende: Han kan i utgangspunktet ikke kreve selv å reparere skaden, men unntak finnes på f.eks. forurensningssektoren.

Prevensjonstanken har et økonomisk motiv, som går ut på å redusere antall skadetilfeller. Tanken er at erstatningsreglene dels virker forebyggende hos potensielle skadevoldere (allmennprevensjon) og dels motiverer skadeforebygging hos den som en gang er pålagt erstatningsplikt (individualprevensjon). Lundstedt (1930-tallet) har sterkt fremhevet prevensjonshensynet, mens Stang (1918) understreket erstatningsrettens gjenopprettende funksjon. Også i dag er det ulike syn på prevensjonshensynets betydning. Dette har sammenheng med vanskelighetene med å måle reglenes preventive effekt. I tillegg kommer at prevensjonshensynets styrke nok varierer på tvers av livsområder og skadetyper. F.eks. antas det at erstatningsreglene neppe virker særlig preventivt på personskadesektoren, der det oftest er moralske/sosialt pregede hensyn (som ubehaget med å påføre andre en skade) som virker forebyggende. En spesiell form for prevensjon er den økonomiske prevensjonen. Den skal gjennom økonomiske incentiver bidra til skadeforebyggende handlinger. Det kan f.eks. være at en bedrift får redusert forsikringspremie ved å gjennomføre sikringstiltak. Ved å utforme reglene slik, kan de bidra til økonomisk effektivitet (diskuteres innen rettsøkonomien).

Erstatningsreglene har også en styringsfunksjon. Ved at rettsordenen pålegger erstatningsplikt for visse handlinger, uttrykker det samtidig hva samfunnet anser som uønsket atferd. Siden de fleste vil respektere og innrette seg etter samfunnets normer, kan erstatningsreglene virke moraldannende. Videre har erstatningsreglene en pulveriseringseffekt, ved at tapet blir fordelt mellom en større krets som har tegnet forsikring (eller kan innkalkuleres som en bedriftsomkostning). Selve muligheten for å kunne tegne ansvarsforsikring har bidratt til å begrunne objektive ansvarsmodeller, sml. Høyesteretts presisering i Kinaputt (Rt. 2004 s. 1942). Også skadelidtes forsikringsmuligheter kan ha interesse og bidra til å avskjære erstatningsansvar, jf. f.eks. Tannstoff (Rt. 2004 s. 122).

Rett til erstatning er betinget av at skadelidte har en ansvarlig skadevolder å forholde seg til. Denne grunnforutsetningen er f.eks. ikke oppfylt ved fritidsuhell. Her må skadelidte søke dekning gjennom velferdsordninger eller forsikring. En stående debatt er hvorfor de som ikke har en ansvarlig skadevolder å forholde seg til, skal komme dårligere ut enn de som har det («the bathtub argument»). Det må forstås ut fra at samfunnet ikke har råd til å gi «full erstatning» til alle skadelidtegrupper. Derfor har man f.eks. pålagt byrden med å betale forsikringspremie innen utvalgte risikoområder som trafikkskadesektoren.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe