I moderne erstatningsrett anses det ikke som en samfunnsoppgave å reagere med straff fra det offentlige mot krenkelser av private interesser. Dette er en forskjell fra systemet i middelalderen, der straff og erstatning var sammenvevd. Et eksempel er talionsprinsippet, som er beslektet med «øye for øye, tann for tann»-prinsippet. Utviklingen gikk så i retning av et bøtesystem, hvor skadelidte ut fra komposisjonsprinsippet kunne kreve bot av krenkeren. Det var fortsatt en sammensmelting av erstatning og straff, men kompensasjonen som gikk til skadelidte – i motsetning til statens/Kongens andel – bar preg av en erstatning. Senere ble statsmakten rettshåndhever av straff, samtidig som det utviklet seg kasuistiske regler om objektivt ansvar bl.a. nedfelt i Kong Christian Den Femtis Norske Lov 1687. Nærheten mellom straff og erstatning har senere linjer til kriminalloven 1842 og straffelovens ikrafttredelseslov 1902. Nærheten og de lange tradisjonene til strafferetten understrekes av at de siste reglene i strl. ikrl. ble overført til skadeserstatningsloven først i 1985.

I første halvdel av det 19. århundre vokste culpareglene frem i Europa, der de var lovfestet i store naturrettslovbøker i bl.a. Frankrike og Østerrike. Culparegelen innebar en utvikling i skadelidtes favør: Erstatning var ikke lenger betinget av straffeskyld hos skadevolder, og det krevdes heller ikke lovhjemmel. Culparegelen utviklet seg til å bli den alminnelige regelen. Den hadde et moralsk tilsnitt, der det var skylden – ikke skaden – som begrunnet erstatningsplikt (sml. Ihering). Culparegelen ga borgerne rom for handlefrihet, og passet godt inn i de liberalistiske strømningene i samtiden. Den var derimot mindre egnet til å gi en god regulering av skadeforvoldelsene man fikk under industrialismens skadeforvoldelser. Domstolene utviklet derfor etter hvert et (ulovfestet) objektivt ansvar.

De siste 35–40 årene har lovgiver spilt en aktiv rolle innen personskadesektoren, hvor man f.eks. har lovfestet ansvar for pasientskader og yrkesskader. I dag pågår det et arbeid om standardisering av erstatningsutmålingen, og det såkalte Standardiseringsutvalget skal levere et lovutkast innen februar 2011. At reglene skapes av lovgiver har en side mot demokratihensyn, men den videre presiseringen/raffineringen må normalt skje gjennom rettspraksis. En slik reparering av «politisk underskudd» må ses i sammenheng med at erstatningsretten er «det uventedes rettsområde», der løsninger ofte må søkes fra sak til sak (må «skreddersys» for det enkelte typetilfelle, som kan variere nærmest uendelig).

Det finnes lovfestede erstatningsregler, der en av de viktigste er skadeserstatningsloven 1969. Den inneholder enkelte regler om vilkår for ansvar (f.eks. § 1-1 om barns eget erstatningsansvar), samt utmålingsregler (f.eks. kap. 3 om personskadeerstatning). I tillegg hjemler den fellesregler om medvirkning, lemping og solidaransvar, jf. skl. kap. 5. I tillegg har vi særlovgivning innen spesielle livsområder (f.eks. bilansvaret). Her reguleres normalt bare ansvarsgrunnlaget, mens utmålingsreglene oftest følger prinsippene i skadeserstatningsloven (se f.eks. henvisningen fra bal. § 6 til skl. kap. 3). På lovfestede områder, kan forarbeidene gi tolkningshjelp. De inneholder bl.a. drøftelser av hensyn, kommentarer til spesifikke spørsmål og beskriver ofte gjeldende rett da loven ble laget.

Høyesterettspraksis er en viktig rettskilde. Mange av erstatningsreglene er vokst frem i et samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen, sml. bl.a. reglene om årsakssammenheng/adekvans. Dommene kan gi uttrykk for generelle rettssetninger, enten i form av en anført ratio decidendi (f.eks. betingelseslæren i P-pilledom II, Rt. 1992 s. 64) eller et obiter dictum (tilleggsbemerkning som ikke er nødvendig for resultatet). Domsmaterialet kan også gi grunnlag for sammenlikninger der rettsanvenderen vurderer likheter og forskjeller mellom dommen(e) og den aktuelle saken. Høyesteretts funksjon som rettsavklarer og rettsutvikler er blitt tydeligere de siste årene, og høyesterettsjustitiarius Carsten Smiths linje er videreført av Tvistelovsutvalget (sml. NOU 2001: 32). Også dommer fra lagmanns- og tingrettene kan ha interesse, f.eks. for den advokaten som skal rådgi en klient.

Videre er det rom for verdibaserte synspunkter i klarleggingen/utviklingen av gjeldende rett. De reelle hensynene kan relatere seg til hva som gir en generelt god regel og/eller et godt resultat i den konkrete erstatningssaken. Rettspraksis gir eksempler på bl.a. vektlegging av hva som gir en rimelig interesseavveining mellom skadelidte og skadevolder. Også juridisk teori kan være en påvirkningsfaktor, sml. det omtalte samspillet mellom Høyesterett og rettsvitenskap. Erstatningsrettens internasjonalisering innebærer at også fremmed rett kan spille inn i klarleggingen av gjeldende rett, og gjør at man kan måtte se hen til bl.a. internasjonale konvensjoner, EU/EØS-rettslige kilder (f.eks. Finanger-dommen, Rt. 2000 s. 1811) og harmoniseringsfremmende «guidelines» som PETL/PEPL.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe