Sammendraget kan du også lytte til som lydklipp (mp3). 

På atskillige livsområder gjelder et ulovfestet objektivt ansvar (= «rent objektivt risikoansvar», og tidligere: «ansvar for farlig bedrift»). Det er utviklet i samspill mellom Høyesterett og juridisk teori. I dag er den praktiske betydningen av det ulovfestede objektive ansvaret redusert, siden objektive ansvar er blitt lovfestet på mange felt, særlig innen personskadesektoren, se NfE kapittel 7.

Selve regelstrukturen i det ulovfestede objektive ansvaret er omdiskutert i teorien: Nygaard oppstiller tre kumulative vilkår (minstekrav): Risikoen må være stadig, typisk og ekstraordinær. Lødrup og Kjønstad hevder derimot at avveiningsfaktorene er momenter i en sammensatt helhetsvurdering. Meningsforskjellene er mindre enn de kan synes som ved første øyekast, fordi de to retningene på sett og vis nærmer seg hverandre ved at 1) momentene er tungtveiende, 2) vilkårsynspunktet modifiseres (Hagstrøm reserverer seg for stadighetskravet) og 3) det er glidende overganger mellom vurderingspunktene. Det uavklarte her må forstås i lys av at det ofte er noe tilfeldig hvilke ord/uttrykk Høyesterett benytter.

Stadig risiko: Virksomheten må eksponere omgivelsene for en skadeevne (sannsynligheten for skade x mulige skaders omfang) som ligger et visst nivå over dagliglivets risiko, og virksomheten må fra tid til annen volde skade. Dette var tilfellet i Knallperle I (Rt. 1909 s. 851), men ikke i Knallperle II (Rt. 1917 s. 202). Vurderingstemaet er knyttet til den konkrete risikoen som skadelidte ble konfrontert med ved uhellet (vurdert ut fra en objektiv norm), ikke risikoen i sin alminnelighet (f.eks. for å treffes av en gesims).

Typisk risiko: Man må videre vurdere hvorvidt skaden er utslag av en risiko som er typisk/nærliggende for virksomheten (eller innretningen) – med andre ord om risikoen særpreger den skadevoldende virksomheten. Det var tilfellet i f.eks. Vannledning (Rt. 1905 s. 715), men ikke i Gulvluke (Rt. 1991 s. 1303). Ved legemiddelskader kommer det klart til syne at også sjeldne skadetilfeller kan nyte vern, jf. P-pille (Rt. 1992 s. 64) og Dispril (Rt. 2000 s. 915).

Ekstraordinær risiko: Virksomheten må innebære en risiko som overstiger dagliglivets risiko. Dette fanges langt på vei inn gjennom stadighetskravet (se foran), og Lødrup hevder derfor at momentet har beskjeden selvstendig betydning. Uttrykket opptrer imidlertid i høyesterettspraksis, som f.eks. Lund (Rt. 2003 s. 1546) og Psykiatrisk pasient (Rt. 2000 s. 388).

Hvis skadeårsaken er teknisk svikt/ufullkommenhet, er det et argument for objektivt ansvar. Et sentralt hensyn er at eieren/innehaveren er nærmere til å bære risikoen enn den skadelidte som tilfeldig rammes. Teknisk svikt er ikke tilstrekkelig for å pålegge objektivt ansvar, jf. f.eks. Stagbolt (Rt. 1948 s. 719), men heller ikke nødvendig, jf. f.eks. Klatre (Rt. 1940 s. 16). Grensen mot culpa kan bli uskarp, men det er en perspektivforskjell: Mens domstolene ved vurderingen av «teknisk svikt» mv. retter oppmerksomhet mot det menneskelige plan (herunder om skadevolder kunne og burde unngått skaden), dreies fokuset ved «uforsvarlig ordning» mer mot en objektivisert risikovurdering av virksomheten/innretningen. Det at man også under drøftelsen av det ulovfestede objektive ansvaret bedømmer om skaden kunne vært unngått med enkle midler, viser hvordan prevensjonshensyn har en plass også her, jf. f.eks. Mønepanne (Rt. 1972 s. 965) og Løftekran (Rt. 1969 s. 109).

Det må til slutt foretas en samlet domspolitisk interesseavveining – en «helhetsvurdering» sml. bl.a. Lund (Rt. 2003 s. 1546, 1558) – der man trekker inn også andre faktorer. Blant disse er forsikringsmuligheten, sml. bl.a. Klatre (Rt. 1940 s. 16). Hvis skadevolder kan pulverisere tapet gjennom ansvarsforsikring, er det et argument for å pålegge objektivt ansvar. Ved at virksomheten kan fordele kostnaden på sine kunder, kan reparasjonshensynet fremmes uten at det rammer skadevolder for hardt. Også skadelidtes forhold kan spille inn i vurderingen (men på en annen måte enn under culpadrøftelsen), f.eks. der skadelidte er nærmest til å tegne forsikring, jf. bl.a. Tannstoff (Rt. 2004 s. 122). Det nærmere utformingen og rekkevidden av det ulovfestede objektive ansvaret kan variere på tvers av typetilfellene. Vi har ingen eksempler på at Høyesterett har pålagt ulovfestet objektivt ansvar for fritidsskader. Yttergrensen for ansvaret ses også der skaden skyldes forhold utenfor skadevolders kontroll slik som naturbegivenheter, krig og andre force majeure-situasjoner. I enkelte tilfeller er force majeure-unntakene lovfestet og kan lede til ansvarsfrihet slik som etter sjøl. § 192, mens andre regler gir adgang til skjønnsmessig ansvarsreduksjon, jf. f.eks. som jbansvl. § 3.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe