I tillegg til den alminnelige skyldregelen har vi ulike objektive ansvarsgrunnlag. Objektivt ansvar innebærer at skadevolder er ansvarlig uten hensyn til skyld. Utviklingen av industrisamfunnet medførte en økning i skadepotensialet (bl.a. usikrede maskiner med åpne tannhjul og drivverk mv.), der culparegelen ikke alltid var egnet til å ivareta det økonomiske trygghetsbehovet. For å oppnå rimelige resultater la domstolene i flere tilfeller culparegelen «på strekk», og påla ansvar gjennom det som i teorien er blitt betegnet som «culpafiksjoner» (fingert skyld). Som ledd i en gradvis rettsutvikling – gjennom et samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskap – fremføres etter hvert et rent objektivt ansvar, sml. Vannledning (Rt. 1905 s. 715) og senere Styrestag (Rt. 1916 s. 9) om «teknisk svikt». Det ulovfestede objektive ansvaret er stadfestet og nyansert i nyere rettspraksis, som f.eks. Lund (Rt. 2003 s. 1546). Se NfE kapittel 8. Lovgiver spilte en tilbaketrukket rolle frem til midten av 1900-tallet, men har etter dette innført objektivt ansvar på en rekke livsområder.

Bilansvaret er i dag lovfestet i bilansvarsloven av 1961 (bal.). Den avløste motorvognloven av 1926 og motorvognloven av 1912. Ved revisjonen av bilansvarsreglene i 1950-årene gikk man bort fra personlig ansvar for bileieren, og innførte obligatorisk forsikringsplikt til fordel for skadelidte. Bilansvarsloven § 1 angir lovens virkeområde, som er skade på «folk eller eige». Motorvognbegrepet er forklart i bal. § 3. Videre er det en forutsetning at bilen «gjer» skade, jf. bal. §§ 1 og 4. «Gjer»-kriteriet er vidt og omfatter bl.a. kollisjoner, utforkjøringer («singelulykker») og stensprutskader. Tvil kan oppstå der bilen har spilt en mer passiv rolle i hendelsesforløpet, slik som ved enkelte laste- og losseskader, sml. bl.a. Lastelem (Rt. 1986 s. 1293). Rettsanvenderen må vurdere om skaden er et utslag av bilens farlige egenskaper som motorvogn, det vil si risikoen relatert til bilens lettbevegelighet, fart og tyngde, sml. Høyesteretts tilnærming i Politiflukt (Rt. 2003 s. 557). Ansvaret omfatter personskader, jf. bal. § 1. I utgangspunktet omfattes også tingsskader, med mindre det er gjort særskilte unntak slik som for bilen selv (bal. § 5 a) og førerens eiendeler (bal. § 5 b). Bilansvarsloven § 8 er en særregel for kollisjoner mv. mellom motorvogner. På nærmere vilkår gis egen bils trafikkforsikrer regressadgang mot trafikkforsikreren til den andre bilen. Skadelidte kan alltid kreve erstatning av egen bils trafikkforsikrer, og har da et direkte krav mot forsikringsselskapet, jf. bal. § 4. Trafikkforsikrerens regressadgang overfor bilens eier/bruker er regulert i bal. §§ 12 og 13. Etter bal. § 12 første ledd a) kreves det kvalifisert skyld, i form av forsett eller grov uaktsomhet. Skadevolder er imidlertid vernet gjennom bal. § 12 tredje ledd, 4. punktum. Erstatningsutmålingen følger vanlige regler i skl. kap. 3, jf. bal. § 6. Skadelidtes medvirkning er regulert i bal. § 7, se NfE kapittel 11.

Videre finnes det en rekke lovfestede objektive ansvar på ulike andre transportrettslige områder. Jernbaneansvaret er forankret i jernbaneansvarsloven av 1977 (med tilleggslov av 1999). Passasjeransvaret er regulert i jbansvl. § 3, som omhandler skader skjedd ved «driften av jernbanen». Det objektive ansvaret for utenforstående er hjemlet i jbansvl. §§ 9 og 10, for skade som «kjøringen volder». Jernbaneansvarsloven § 9 første ledd angir visse begrensninger, idet ansvar forutsetter at skadelidte befant seg utenfor jernbanens kjørevei eller på et sted åpent for allmenn ferdsel. Skadelidtes medvirkning kan medføre nedsettelse av erstatningen, jf. jbansvl. § 12, se NfE kapittel 11. Passasjeransvaret er objektivt etter luftfartsloven av 1993 (luftl.) § 10-17, og det samme gjelder skade på tredjeperson, jf. luftl. § 11-1. Ansvaret er imidlertid beløpsbegrenset, jf. luftl. § 10-22 som setter et «tak» på 100 000 SDR (Special Drawing Rights) for hver skadelidte. Etter sjøloven av 1993 (sjøl.) § 418 er ansvaret skyldbasert, men bevisbyrden snus ved skader som skyldes bl.a. forlis, sammenstøt, stranding mv. etter sjøl. § 421 andre ledd, 2.p.

Yrkesskader er regulert i yrkesskadeforsikringsloven av 1989 (ysfl.). Den har bal. som modell. Ansvaret er objektivt etter ysfl. § 3 første ledd, 2. punktum, og gir skadelidte et direktekrav mot forsikringsselskapet (yrkesskadeforsikreren), jf. ysfl. § 5 første ledd. Etter ysfl. § 3 første ledd, 1. punktum plikter arbeidsgiveren å tegne yrkesskadeforsikring, som virker som en ansvarsforsikring, jf. ysfl. § 4 tredje ledd. Arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepet er legaldefinert i ysfl. § 2, og samsvarer i det vesentlige med skl. § 2-1, se NfE kapittel 6. Ansvaret omfatter bare personskader som er påført arbeidstakeren «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», jf. ysfl. § 10. Videre er det en ansvarsforutsetning at skadetilfellet omfattes av en av situasjonene som er beskrevet i ysfl. § 11. Bestemmelsens bokstav a) omfatter arbeidsulykkene («egentlige yrkesskader»), som f.eks. der en person skades etter fall fra stillas. Etter ysfl. § 11 første ledd b) omfattes også listesykdommer, som er nærmere angitt i ftrl. § 13-4 («listesykdommene»). Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd c) omfatter annen skade og sykdom, se f.eks. Samuelsen (HR-2008-2053-A). Utmålingen følger i utgangspunktet vanlige regler i skl. kap. 3, jf. ysfl. §§ 12 og 13. Fra dette er det unntak. For eksempel er utmålingen standardisert for fremtidig inntektstap, jf. Standardforskriften kap. 3 gitt i medhold av ysfl. § 13 andre ledd. Skadelidtes medvirkning er regulert i ysfl. § 14, se NfE kapittel 11. Yrkesskadeforsikrerens regressrett overfor skadevoldende tredjemenn er regulert i ysfl. § 8 tredje ledd.

Produktansvaret er regulert i produktansvarsloven av 1988 (prodansvl.). Ansvarssubjektet er angitt i prodansvl. § 1-1 første ledd, jf. § 2-4, hvilke produkter som omfattes er regulert i § 1-2 første ledd, og hvilke skader som omfattes er behandlet i § 2-3. Selve ansvarsgrunnlaget er regulert i prodansvl. § 2-1. Det skadevoldende produktet må ha en sikkerhetsmangel. Grovt angitt innebærer det at produktet ikke har den sikkerheten som en bruker/allmennheten med rimelighet kunne vente (objektiv vurdering), jf. bl.a. Acrylan (Rt. 1997 s. 1629). Grensen mellom produktansvarslovens og kjøpslovens virkeområder kan undertiden by på tvil, se f.eks. Agurkpinne (Rt. 2004 s. 675). Legemiddelansvaret er særskilt regulert i prodansvl. kap. 3. Ansvaret er obligatorisk for importører og produsenter av legemidler, jf. prodansvl. § 3-5. Ansvaret er objektivt, jf. prodansvl. § 3-3 (der andre ledd oppstiller begrensninger). Utmålingen følger alminnelige regler i skl. kap. 3, likevel slik at det er en begrensningsregel i § 3-6.

Pasientskader er regulert i pasientskadeloven av 2001 (passkl.). Pasientskadeloven § 1 gir en stedlig avgrensning av ansvaret. Det omfatter skader voldt i institusjon under spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten (første ledd bokstav a) og under ambulansetransport (første ledd bokstav b). Institusjonsbegrepet er definert i passkl. 2-1 første ledd a), og rommer bl.a. offentlige sykehus, legevakter og sykehjem, men ikke aldershjem. Passkl. § 1 andre ledd oppregner hvilke skader som anses som pasientskader. Angivelsen er uttømmende, men omfatter praktisk sett viktige typer skader en pasient kan påføres med rot i sykdom/skade. Ansvarsgrunnlaget er forankret i passkl. § 2. «Svikt»-regelen i første ledd a) er den sentrale bestemmelsen. Her anvises et objektivisert sviktansvar. Vurderingen må knyttes mot den standard vedkommende tjeneste har innen de økonomiske rammer som virksomheten drives etter. Rene objektive ansvarsgrunnlag er hjemlet i passkl. § 2 første ledd bokstav b)– d) for hhv. teknisk svikt, smitte/infeksjon og vaksinasjonsskader. Pasienten har krav på informasjon som er nødvendig for å få innsikt i helsetilstanden og innholdet i helsehjelpen, jf. pasientrettighetsloven av 1999 (pasl.) § 3-2. Slik informasjon er nødvendig for å kunne gi et gyldig samtykke, hvilket i utgangspunktet er en forutsetning for å kunne yte helsehjelp, jf. pasl. § 4-1. Informasjonssvikt anses som «svikt» etter passkl. § 2 første ledd bokstav a), og er uttrykkelig nevnt under sikkerhetsventilen i passkl. § 2 tredje ledd. Ansvar er imidlertid betinget av årsakssammenheng mellom informasjonssvikten og skaden, jf. Cauda Equina (Rt. 1998 s. 1538). Pasientskadeloven verner fysiske og psykiske (person)skader, mens tings- og formuesskader faller utenfor (men visse unntak er angitt i forarbeidene). Utmålingen skjer etter vanlige regler, sml. skl. kap. 3. Unntak gjelder for oppreisning som ikke tilkjennes, og det gjelder en beløpsbegrensning på kr 5000, jf. passkl. § 4 første ledd, 2. punktum.

Forurensningsskader kan kreves erstattet etter forurensningsloven av 1981 (forurl.). Forurensningsloven § 55 oppstiller et objektivt ansvar. Miljøbelastningen skal bæres av forurenseren. Det er begrunnet i bl.a. preventive hensyn rettet mot potensielle forurensere, jf. «pollutor pays principle» (Rio-deklarasjonen). En overordnet tanke er at ansvarsregelen dermed kan bidra til å oppnå best miljø på billigste måte.

Endelig nevnes at vi også har regler om ansvar for dyr. NL 6–10–2 ble avløst av skl. § 1-5, som hjemler ansvar for dyr som har en eier. Ved personskader og skader på bruksting er ansvaret objektivt (med visse unntak), mens tingsskadeerstatning ellers forutsetter feil/forsømmelse. Ansvarssubjektet er dyrets eier – eller innehaver (f.eks. en venn som forvarer dyret mens eieren er på ferie). Skl. § 1-5 suppleres av spesielle regler, som f.eks. beiteloven av 1961 § 7.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe