Mange skader skjer under arbeidstakeres utføring av arbeid. En sentral problemstilling er da om skadelidte bare kan kreve erstatning av arbeidstakeren, eller om også arbeidsgiveren er ansvarlig (uten hensyn til egen skyld). I likhet med en rekke andre lands rett er arbeidsgiver objektivt ansvarlig for arbeidstakerens forsettlige eller uaktsomme handlinger/unnlatelser. Når arbeidsgiver A blir ansvarlig for arbeidstaker Bs atferd, foreligger en aktiv identifikasjon. Viktige hensyn bak ordningen er hva som gir en rimelig risikoplassering, vurdert ut fra at risikoskapningen er knyttet til arbeidssituasjonen. Ansvar for arbeidsgiver kan videre gi et incitament til f.eks. å utarbeide sikkerhetsrutiner. I tillegg har arbeidsgiver normalt bedre økonomiske evne til å bære tapet, og kan innkalkulere/pulverisere f.eks. ansvarsforsikringspremie som en driftsutgift.

Arbeidsgiveransvaret er rettslig forankret i skl. kap. 2. Hovedregelen er hjemlet i skl. § 2-1. Bestemmelsen gjelder i og utenfor kontraktsforhold, og så vel i næringsvirksomhet som offentlig virksomhet (f.eks. helseinstitusjoner). Bestemmelsen suppleres av særregler, som sjøl. § 151 om skader voldt i skipets tjeneste. En annen bestemmelse er ysfl. § 8: Ved yrkesskader må krav rettes mot forsikringsselskapet, ikke skadevolder personlig eller arbeidsgiver.

Skadeserstatningsloven § 2-1 omfatter skader voldt av «arbeidstaker», som er legaldefinert i skl. § 2-1 nr. 3. Normalt kreves et ansettelsesforhold. Det kreves derimot ikke at dette er fast eller avlønnet, eller at arbeidsgiver har instruksjonsmyndighet. En annen sak er at disse og andre forhold kan være sentrale momenter i avgrensningen mot oppdragstakere, som faller utenfor arbeidstakerbegrepet (og dermed skl. § 2-1). En selvstendig næringsdrivende er ofte oppdragstaker, selv om han driver alene, jf. Asfaltkant (Rt. 1967 s. 597). Arbeidstakerbegrepet må avgrenses mot de som representerer selskapets organer. Feil/forsømmelse av disse anses som foretatt av selskapet «selv», og ansvaret baseres på organansvaret (som ikke er et arbeidsgiveransvar), jf. f.eks. Rt. 1995 s. 206. Arbeidsgiverbegrepet er definert i skl. § 2-1 nr. 2. Det er meget omfattende, og dekker bl.a. aksjeselskaper, konkursbo, stiftelser og andre juridiske personer – uavhengig av virksomhetens art og formål. Hvor en arbeidstaker utfører arbeid/verv for flere arbeidsgivere, kan det oppstå tvil om hvem som er arbeidsgiver. Utgangspunktet ligger fast: Ansvaret knyttes til ansettelsesforholdet, slik at utleieren av arbeidskraften hefter.

Arbeidsgiveransvaret har både objektive og subjektive ansvarselementer og kan derfor kalles for en slags «ansvarshybrid» (Kjelland): Arbeidsgiveren er ansvarlig uten hensyn til egen skyld (objektivt ansvarselement) for arbeidstakers uaktsomhet (subjektivt ansvarselement). Ved vurderingen av skyld-vilkåret tas utgangspunktet i culpanormen med tilhørende dommer, se f.eks. Strynefjellet Sommarski (Rt. 2001 s. 1221). Se NfE kapittel 5. Arbeidsgiveransvaret omfatter anonyme feil, slik at skadelidte ikke må identifisere hvilken arbeidstaker som har voldt skaden. Ansvaret omfatter også kumulative feil, som innebærer at det er summen av de ansattes handlemåte som vurderes.

Arbeidsgiveransvaret er videre betinget av at skaden er voldt i tjenesten, eller med lovtekstens formulering: «under … utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren», jf. skl. § 2-1 nr. 1, 1. punktum. Dette trekker en ytre ramme for ansvaret, idet det må være en saklig sammenheng og rimelig nærhet mellom den skadevoldende begivenhet og arbeidstakers funksjoner. Rent private gjøremål faller utenfor, mens man er innenfor den dekningsmessige «zone of risk» ved f.eks. vanlige private «avstikkere». Etter ysfl. § 10 er det i tillegg krav om at skaden er voldt «på arbeidsstedet» og «i arbeidstiden», sml. ftrl. § 13-6. Rammer for ansvaret trekkes også av den såkalte standardregelen, som avgrenser ansvaret der arbeidstakeren har gått «utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten …», jf. f.eks. Læregutt (Rt. 1958 s. 849), Hjelpeverge (Rt. 1999 s. 1903) og Hjemmehjelp (Rt. 2008 s. 755).

Det er diskutert om det gjelder en «mild culpanorm» hvor det offentlige er skadevolder, slik at det skal mer til for å etablere uaktsomhetsansvar. Høyesterettspraksis peker ikke entydig i én retning. Det kan imidlertid antydes en tendens i retning av å betrakte det offentliges ansvar som noe eget ved feil/ forsømmelse relatert til utøvelse av bistands- og servicevirksomhet. Sentrale dommer er Tiranna (Rt. 1970 s. 1154), samt senere rettspraksis som Spanor (Rt. 1991 s. 954) og Asfaltkant (Rt. 2000 s. 253).

Den uaktsomme arbeidstakeren er personlig ansvarlig overfor skadelidte, og kan på nærmere vilkår bli regressansvarlig overfor arbeidsgiveren. Arbeidstaker og arbeidsgiver er solidaransvarlige overfor skadelidte etter skl. § 2-3 nr. 1. Ansvaret for arbeidstakeren kan lempes etter skl. § 2-3 nr. 2, og det samme gjelder i forhold til arbeidsgivers ansvar, se lempingsreglene i skl. § 5-2, jf. skl. § 2-2 nr. 1.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe