Den alminnelige regel er at den skadevolderen som har forårsaket skade/tap ved uaktsomhet (gjennom handling eller unnlatelse), blir erstatningspliktig etter skyldregelen (culpanormen). I erstatningsretten skilles det mellom tre skyldgrader: vanlig/simpel uaktsomhet (culpa levis), grov uaktsomhet (culpa lata) og forsett (skaden er voldt med viten og vilje). Skillet mellom vanlig og grov uaktsomhet er glidende. For å etablere ansvar er det vanligvis tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet, mens rett til oppreisning etter skl. § 3-5 er betinget av kvalifisert skyld (grov uaktsomhet eller forsett). Grensen har også betydning for regressadgangen etter skl. § 4-3, og kan innvirke på vurderingen av om ansvaret skal reduseres etter læren om adekvans, medvirkning og lemping.

Ved culpavurderingen har man tradisjonelt tatt utgangspunkt i bonus pater familias- figuren. Denne ble utviklet i romerretten, og danner en målestokk basert på hva «den gode familiefar» ville ha gjort (eller unnlatt å gjøre) i den aktuelle situasjonen som vurderes. Hvis skadevolder har handlet annerledes enn dette tenkte idealmennesket ville gjort, ligger det an til at skadevolder blir erstatningsansvarlig. Bonus pater familias-figuren er kritisert, og sentrale ankepunkter er at den er for abstrakt og konturløs til å gi veiledning i et moderne, komplisert samfunn hvor skader oppstår på meget ulike livsområder. I tillegg viser domsmaterialet at Høyesterett også i liten grad forankrer culpavurderingen i denne rettsfiguren. I stedet foretar retten en normativ vurdering av skadevolders atferdsmønster, basert på en vurdering av hva som rimeligvis bør kunne forventes av en innsiktsfull og normalt forstandig person på vedkommende livsområde (Nygaard: rolleforventning). De enkelte elementer i aktsomhetsnormen fremgår særlig av rettspraksis. Høyesterett har utviklet et mangfold av faktorer. Disse er etter sin art objektive, idet man som hovedregel ikke tar hensyn til individuelle forhold på skadevoldersiden, jf. f.eks. Reservelege (Rt. 1962 s. 994). Fra dette finnes nyanser. Særskilt kunnskap kan skjerpe aktsomhetskravet som i Trampett (Rt. 1997 s. 1081), og det finnes ansvarsgrunnlag som vektlegger skadevolders individuelle forutsetninger, jf. bl.a. skl. § 1-1.

Når rettsanvenderen skal vurdere om skadevolder har handlet erstatningsbetingende uaktsomt, må det foretas en helhetsvurdering av en rekke faktorer (ofte med nær sammenheng). Disse er utviklet i rettspraksis, teori og andre rettskilder. Et moment er om det foreligger brudd på lov, forskrift mv. som har til formål å hindre skade. Hvis svaret er ja, er det et argument for uaktsomhet, jf. f.eks. Lier (Rt. 1967 s. 697). Overholdelse av normen kan trekke i motsatt retning, jf. f.eks. Fortau i Ålesund (Rt. 1969 s. 560), men er ikke nødvendigvis disculperende, jf. Dam (Rt. 2002 s. 1283). Et annet moment er skadeevnen, dvs. sannsynligheten for skade (skadefrekvensen x de mulige skaders omfang). Jo større skadeevne, dess mer forventes i forhold til skadevolders handlingsalternativer, jf. f.eks. Asfaltklump (Rt. 1967 s. 597). Her spiller også godets verneverdighet inn, og aktsomhetskravet skjerpes særlig ved risiko for personskade. Videre må den generelle skadeevnen være synbar/påregnelig for skadevolder, slik at han kunne ta den i betraktning på handlingstidspunktet, jf. f.eks. Ubåt (Rt. 1973 s. 1364). Culpaansvar er i tillegg betinget av at skadevolder kunne handlet annerledes, og at handlingsalternativet ville hindret skaden (= culpanormens inkorporerte årsakskrav. Nygaard: Hindringssammenheng), jf. f.eks. Hiv (Rt. 1990 s. 768), Stryn Skiheiser (Rt. 2000 s. 1991) og Asfaltkant (Rt. 2000 s. 253). Også skadelidtes forhold kan influere på culpavurderingen: Omgivelsenes forventning til skadelidtes stilling kan innvirke på bedømmelsen av skadevolders atferd (må atskilles fra medvirkningsreglene, men overgangen er uskarp). De ulike momentene kan spille inn på ulike måter og med ulik tyngde avhengig av den konkrete skadelidte og skadesituasjonen, noe som bidrar til å relativisere culpanormen. Dette ses også der advokater, revisorer, leger og andre profesjonsutøvere volder skade. Forsvarlighetskravet er her satt høyt, sml. f.eks. Testament (Rt. 1989 s. 1318) og Fearnley (Rt. 2003 s. 400), og det tales derfor om en såkalt streng aktsomhetsnorm (denne uttrykksmåten er imidlertid kritisert).

I vurderingen av om skadevolder blir culpaansvarlig, må rettsanvenderen også drøfte om det er forhold som utelukker ansvar. Det kan f.eks. være at skaden er skjedd under utføring av tjenesteplikter, i nødverge, jf. skl. § 1-4 eller etter skadelidtes samtykke (f.eks. fra pasient).

Vurdering av de ulike culpamomentene forutsetter klarlegging av saksforholdet (bevis). Skadelidte har bevisbyrden for det uklare faktum som gjør at skaden er voldt ved uaktsomhet. I visse tilfeller er skadevolder nærmest til å klarlegge faktum, og bevisbyrden er snudd på områder som sjøl. § 421 andre ledd, andre punktum. Beviskravet er imidlertid det samme som for årsakssammenheng (sannsynlighetsovervekt, dvs. at det er nødvendig – men tilstrekkelig – med 50, 01 % sannsynlighet).

Last ned sammendrag i lydformat (mp3) av kapittel fem.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe