Sammendraget kan du også lytte til som lydklipp (mp3) 

Retten til erstatning er betinget av at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden/tapet. Kravet om årsakssammenheng forbinder de to andre grunnvilkårene, om ansvarsgrunnlag og (økonomisk) tap. Et viktig hensyn bak årsakskravet, er å skape trygghet mot å bli pålagt erstatningsansvar for skade/tap som ikke har sammenheng med den påståtte skadevoldende handlingen (unngå å «rette baker for smed»). Årsakskravet har også sammenheng med prevensjons- og reparasjonshensynet, som har vilkåret om årsakssammenheng som forutsetning.

Årsakskravet er i en rekke tilfeller lovfestet. Enkelte bestemmelser bruker uttrykkelige årsakstermer, som f.eks. «forårsaket», jf. ysl. § 11 (1) a). Lovteksten angir imidlertid bare at det kreves en form for årsakssammenheng – innholdet i årsakskravet må fastlegges ut fra en tolkning av rettspraksis og andre kilder. Årsaksreglene er primært utviklet av Høyesterett i samspill med juridisk teori. Det må ses i lys av at erstatningsretten er «det uventedes rettsområde», der løsninger må søkes fra sak til sak.

Betingelseslæren er hovedregelen om årsakssammenheng. Læren anviser en logisk differanse-betraktning, der det faktiske og hypotetiske hendelsesforløpet sammenliknes. Hvis utfallet er at skaden ikke ville blitt utløst uten ansvarshendelsen, er den årsak i rettslig forstand. P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er prinsippdommen. Høyesterett har i senere dommer stadfestet at betingelseslæren er hovedregelen, jf. bl.a. Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Når skaden er fremkalt av flere nødvendige betingelser, likestilles disse som årsaker til hele skaden. Skadevoldere blir solidaransvarlige, sml. prinsippet i skl. § 5-3.

Der skadelidte har en fysisk og/eller psykisk predisposisjon, kan den gjøre skadelidte mer mottakelig for at det overhodet skjer en skade og/eller at skadeomfanget blir større enn normalt. Skadevolder har i utgangspunktet risikoen for slike konsekvenser av sårbarheten. Med et populæruttrykk sier man derfor at skadevolder «må ta skadelidte som han er». Sårbarhetsprinsippet bygger på hensynet til respekt for menneskers individualitet. Prinsippet har linjer langt tilbake i tid, men ble først formulert uttrykkelig i Rossnes (Rt. 1997 s. 1). Det er lovfestet i ysfl. § 11 tredje ledd. Også selvforskyldt sårbarhet vernes.

Uvesentlighetslæren (den modifiserte hovedårsakslæren) stiller tilleggskrav til den nødvendige betingelsen: Det er bare aktuelt å pålegge erstatningsplikt dersom den skadevoldende begivenheten har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Rettsanvenderen må derfor sammenlikne bidraget fra ansvarshendelsen (f.eks. trafikkulykken) med de øvrige faktorene i årsaksbildet. Det er imidlertid ikke krav om at ansvarshendelsen har vært den mest dominerende årsaken (ingen tradisjonell hovedårsakslære i erstatningsretten).

Når årsaksbildet består av flere tilstrekkelige årsaker, må rettsanvenderen foreta en konkret vurdering av det enkelte typetilfellet. Her har ikke årsaksreglene noen lett tilgjengelig struktur, og er «skreddersydd» for hver enkelt skadesituasjon (f.eks. 1. konkurrerende ansvarlige årsaker som virker samtidig, 2. konkurrerende ansvarlige årsaker som virker etter hverandre i tid, 3. en tilstrekkelig, ansvarlig årsak og en hendelig, tilstrekkelig årsak mv.). Et praktisk typetilfelle er dette: Hvis helseplagene ville ha kommet av seg selv – mao. uavhengig av ansvarshendelsen – anvendes reglene om hypotetisk årsakskonkurranse. Disse kan tidsbegrense ansvaret, f.eks. der skadelidte har sykdomsanlegg som ville medført helseplager uavhengig av f.eks. trafikkulykken, sml. Stokke (Rt. 1999 s. 1473).

Om bevis: Hovedregelen er fri bevisvurdering, hvilket innebærer at retten i utgangspunktet kan bygge på ethvert forhold som kaster lys over årsakssammenhengen. Selv om bevisvurderingen til sist er en juridisk vurdering, må retten ofte støtte seg til sakkyndige. Hovedregelen om beviskravet er at det er nødvendig – men tilstrekkelig – med 50, 01 prosent sannsynlighet. Dette «overvektsprinsippet» ble klargjort i P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, jf. bl.a. Nesse (Rt. 1997 s. 883). Fra denne hovedregelen finnes det unntak, f.eks. der skadevolder hevder at skadelidte uansett ville fått en unormalt negativ sykdomsutvikling. Her gjelder det en regel om «omvendt»/«snudd» bevisbyrde, jf. bl.a. Stokke (Rt. 1999 s. 1473).

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe