Sammendraget kan du også lytte til som lydklipp (mp3) 

Selv om skaden/tapet står i logisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen (og dermed oppfyller vilkåret i betingelseslæren), kan ikke ansvaret omfatte samtlige skadefølger. Også skadevolder har verneverdige interesser, som ivaretas gjennom ulike avgrensningsregler. Disse er utviklet i samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen. En av avgrensningslærene er uvesentlighetslæren (den modifiserte hovedårsakslæren). Den oppstiller et kvalifikasjonskrav til den årsaksfaktoren man vurderer å knytte ansvar til. Uvesentlighetslæren sjalter ut årsaksfaktorer som har ytet et minimalt bidrag til skaden (se utdypingen i § 9 foran).

Videre nevnes adekvanslæren, som avgrenser ansvaret ut fra brede interesseavveininger. Adekvanslæren lar seg ikke beskrive i én enkelt setning. Det finnes ingen generell regel (eller «adekvansformel») som på en enkel måte uttrykker hva adekvanslæren går ut på. Grunnen er at saksforholdene kan variere i det nærmest uendelige, og det er behov for dynamikk i reglene. Man er på et område hvor man må nøye seg med å formulere et vurderingstema, med tilhørende prinsipper og momenter. Adekvanslæren kan betraktes som en samling av prinsipper og momenter, som utgjør et slags juridisk «puslespill». Påregnelighetskriteriet og nærhetskriteriet er sentrale avgrensningsfaktorer.

Begrepene «påregnelighet» og «adekvans» kan brukes synonymt. Vi anvender adekvansbegrepet for å angi selve vurderingstemaet, og bruker dette som et «paraplyord» for de mange avgrensnings-faktorene. Ett av disse er «påregnelighet». Påregnelighetsvurderingen anviser både en drøftelse av om skadefølgen er forutselig for skadevolder, og en vurdering av skadens statistiske sannsynlighet (frekvens). Denne terminologien får klart frem at påregnelighetskriteriet ikke er enerådende, og samsvarer med tendensen i nyere rettspraksis.

Nærhetskriteriet går ut på at skadefølgen ikke må være for fjern, avledet, indirekte mv. i forhold til den skadevoldende begivenheten. Også nærhetsbegrepet er et juridisk begrep, og må tilpasses det aktuelle livsområdet. F.eks. vil det ved personskadesaker måtte foretas en vurdering av om skadeutviklingen løper kontinuerlig/uavbrutt fra ansvarshendelsen, eller påvirkes av etterfølgende ytre begivenheter.

Påregnelighetskriteriet og nærhetskriteriet suppleres av andre avgrensningsfaktorer. Et av disse er skadevolders skyld. Hvis skadevolder har handlet grovt uaktsomt eller forsettlig, kan skyldmomentet tilsi et utvidet erstatningsvern. Sjokkdommene illustrerer at domstolene kan være mer tilbakeholdne med å anse skaden som inadekvat ved grovere skyld. Videre kan man vektlegge risikofordelingshensyn og rene rimelighetshensyn. Denne kategorien kan romme ulike vurderinger, basert på et bredt spekter av hensyn. Rettsanvenderen kan også se hen til omfanget av skaden/tapet. Høyesterett har i flere tilfeller vektlagt at omfanget av realskaden er blitt uforholdsmessig stort. Her har domstolene også mulighet for å lempe ansvaret, jf. skl. § 5-2.

Der skadelidte er særlig sårbar, er utgangspunktet at skadevolder «må ta skadelidte som han er», se § 9 foran. Prinsippet gjelder også ved tingsskader, men grensene for prinsippet kan bli trukket annerledes enn ved personskader (ulike hensyn). Lovgivningen inneholder enkelte særregler, som f.eks. gl. § 9.

I tillegg til avgrensningslærene som er beskrevet foran, må rettsanvenderen foreta en vurdering av arten av den skadede interesse. Det må foretas en konkret vurdering av det enkelte typetilfellet. F.eks. vil inntektstap forbundet med tapt aksjeutbytte eller merutgifter etter en mislykket sterilisering, i utgangspunktet ikke nyte erstatningsvern, til forskjell fra kostnader ved å gjenopprette miljøet etter forurensningsskader.

Ved tredjemannstap må det foretas en konkret vurdering av om den skadede interessen har vern. Et sentralt avgrensningskriterium er «konkret og nærliggende interesse». Det er blitt brukt bl.a. til å avgrense erstatningsvernet i forhold til formuestap ved strømbrudd (avbruddstap). I enkelte tilfeller er erstatningsadgangen lovfestet, jf. eksempelvis skl. § 3-4 om forsørgertap.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe