Reglene om skadelidtes medvirkning innebærer at erstatningen kan reduseres eller bortfalle. Skadelidte kan f.eks. ha unnlatt å bruke bilbelte, og derfor fått en større skade enn om bilbeltepåbudet var fulgt. Medvirkningsinstituttet bygger på ulike hensyn, og har linjer til så vel gjenopprettelseshensynet som prevensjonshensynet. Siden både skadevolder og skadelidte har bidratt til skaden, tilsier rettferdshensyn i form av likevektsbetraktninger en fordeling av ansvaret. En annen sak er at de preventive elementene trer i bakgrunnen ved f.eks. ved alvorlige personskader, og kan ikke alene begrunne ansvarsreduksjon.

Den alminnelige medvirkningsreglen er hjemlet i skl. § 5-1. I tillegg finnes det særskilte medvirkningsbestemmelser i bl.a. bal. § 7 og ysfl. § 14. Avkortning er for det første betinget av skadelidtes skyld, men skyldkravet kan variere. Etter skl. § 5-1 er det tilstrekkelig med vanlig (simpel) uaktsomhet, mens ysfl. § 14 krever at skadelidte har opptrådt grovt uaktsomt eller forsettelig. For det andre må det foreligge årsakssammenheng mellom den bebreidelsesverdige handlingen og den merskaden den har påført. For det tredje må rettsanvenderen foreta en rimelighetsvurdering/interesseavveining. Sentrale momenter i helhetsvurderingen er differansen mellom skadelidtes og skadevolders skyld/rolle i hendelsesforløpet, skadens omfang og om skadevolder har ansvarsforsikring. I praksis reduserer domstolene erstatningen med brøker (enten ¼, ⅓, ½ eller ⅔), eller med en bestemt sum.

Medvirkningsreglene har betydning både for skadens inntreden (initialskaden/primærskaden), men også i forhold til skadelidtes plikt til å begrense skaden, jf. skl. § 5-1 nr. 2.

Der skaden er voldt av et barn, er det avgjørende om barnet ut fra sitt utviklingstrinn hadde eller burde ha forståelse for den aktuelle risikoen. Rettsanvenderen må derfor vurdere barnets alder og forutsetninger. Det går en nedre grense etter skl. § 5-1 nr. 1, som oppstiller en skranke mot å avkorte erstatningen der barnet er under 10 år. Der skadelidte omkommer, står de etterlattes krav på forsørgertapserstatning i utgangspunktet på egne ben. Dette innebærer at man som hovedregel ikke foretar (passiv) identifikasjon, sml. prinsippet i ysfl. § 14, andre punktum.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe