Erstatningsansvaret kan i visse tilfeller reduseres eller bortfalle. Det finnes flere typer regler om ansvarsnedsettelse. Blant disse er reglene om force majeure-begivenheter (se NfE kapittel 8) og skadelidtes medvirkning (se NfE kapittel 11). Her er det lempingsreglene som skal skisseres. De gir retten adgang til å la erstatningsplikten bli redusert/bortfalle ut fra en sammensatt, skjønnsmessige vurdering.

Den alminnelige lempingsregelen er hjemlet i skl. § 5-2. Den gjelder alle typer skadeforvoldelser (uavhengig av ansvarsgrunnlag og skadens/tapets art). Mot denne bakgrunn er f.eks. bal. § 11 og skl. § 2-2 nr. 1 unødvendige, men har en informasjons- og rettspedagogisk funksjon. I «erstatningsrettens kronologi» kommer lemping først inn etter at størrelsen på erstatningen er bestemt, med andre ord etter utmålingen (og eventuell reduksjon ut fra medvirkningsreglene), se totrinnsmodellen i Nesse (Rt. 1997 s. 883). Skadeserstatningsloven § 5-2 gjelder i første rekke deliktsansvar, men ordlyden stenger ikke for å anvende den i kontraktsforhold; her finnes imidlertid spesifikke lempingsregler som kjøpsloven § 70 andre ledd og avhendingsloven § 7-2 andre ledd.

Lempingsreglene kan ses som et produkt av følgende kryssende hensyn: På den ene side har skadelidte krav på økonomisk trygghet gjennom å få full erstatning. Skadevolder på sin side har behov for beskyttelse mot økonomisk ruin. Men også skadelidte kan ha interesse av lemping, fordi det kan bidra til at skadevolder faktisk kan betale hele kravet – det er bedre med et realiserbart erstatningskrav enn et «papirkrav». Utgangspunktet ligger imidlertid fast: Full erstatning er den klare hovedregelen, og lemping er det snevre unntaket. Lempingsspørsmålet kan særlig aktualiseres der skadevolder er personlig ansvarlig (f.eks. ved straffbare skadeforvoldelser), og hvor selve ansvarsregelen ikke tar hensyn til skadevolders betalingsevne (til forskjell fra f.eks. skl. §§ 1-1 og 1-3, som pålegger ansvar bare så langt det er rimelig). Det samme gjelder i forhold til oppreisning etter skl. § 3-5.

Ved vurderingen av lempingskriteriene må det skilles mellom de to lempingsalternativene i skl. § 5-2. De har forskjellige vurderingstemaer. Etter det første lempingsalternativet er spørsmålet om ansvaret vil virke «urimelig tyngende». Lovteksten angir momenter, slik som skadens størrelse og skadevolders økonomiske bæreevne; disse momentene har naturlig sammenheng og gir sammenlikningsgrunnlag. I vurderingen inngår også momentet om skadefølgens påregnelighet, jf. f.eks. Heimdal (Rt. 1980 s. 1498) som viser en linje mot adekvansvurderingen (se NfE kapittel 10). I tillegg kommer graden av skadevolders skyld, jf. bl.a. Psykolog (Rt. 2003 s. 1358) og Bombe (Rt. 2005 s. 901), samt argumentet om så vel skadevolders som skadelidtes forsikringsmuligheter.

Skadeserstatningsloven § 5-2, 2. punktum hjemler andre lempingsalternativ. Det etterspør om det er «rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Bestemmelsen åpner for lemping selv om ansvaret ikke er urimelig tyngende, noe som er en forskjell fra første lempingsalternativ. Som eksempel på et typetilfelle kan nevnes en skadelidt finansmann som får et helt formidabelt inntektstap; lempingsreglene kan da bli supplert av adekvansreglene, jf. Dykker (Rt. 2003 s. 338), se NfE kapittel 10. De beskrevne momentene har relevans også etter andre lempingsalternativ, men kan få en annen vekt, jf. forarbeidene (Innst. E).

Hvor det er flere skadelidte, må lemping vurderes i forhold til hver enkelt av dem, jf. f.eks. Psykolog (Rt. 2003 s. 1358). En annen sak er at et ansvar mot flere kan innvirke på skadevolders økonomi, og dermed lettere oppfylle lempingskriteriet «urimelig tyngende». Hvor det er flere skadevoldere, kan det spille inn i regressomgangen at ansvaret kan bli fordelt slik at den enkelte hefter for et mindre beløp enn solidaransvaret leder til i første omgang.

Skadeserstatningsloven § 5-2 er delvis harmonisert med lempingsregelen i skl. § 2-2 nr. 1 om arbeidsgiveransvar ved at sistnevnte bestemmelse viser til den alminnelige lempingsregelen (§ 5-2). Vurderingstemaet kan likevel bli forskjellig for lempingsreglene i skl. kap. 2 og 5-2, idet skl. § 2-3 nr. 1 om arbeidstakers eget ansvar overfor arbeidsgivers regresskrav kan lempes hvor det er «rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig».

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe