Hvor skaden er voldt av flere skadevoldere, oppstår to hovedproblemstillinger:

Hovedspørsmål 1 gjelder forholdet til skadelidte: Kan skadelidte kreve én av skadevolderne for hele tapet, eller må skadelidte forholde seg til hver enkelt for dens forholdsmessige del av skaden? Hjemmelen for å løse rettsspørsmålet er skl. § 5-3. Bestemmelsen kodifiserer prinsippet om solidaransvar, som innebærer at skadevolderne svarer «en for alle og alle for en». En grunnforutsetning er at ansvaret gjelder «samme skade». Solidaransvaret omfatter både økonomiske og ikke- økonomiske tapsposter. Videre er solidaransvarsregelen forankret i høyesterettspraksis, jf. bl.a. Dispril (Rt. 2000 s. 915). Høyesterett presiserer at «det kan være flere ansvarlige skadevoldere til en skade. I så fall hefter de solidarisk» (s. 920). Solidaransvaret er også uttrykt i andre kilder som forarbeidene til pasientskadeloven. Se også PETL art. 9:101.

Solidaransvaret er tradisjonelt begrunnet i et ønske om å sikre skadelidte dekning. Noen fullstendig sikkerhet er det ikke tale om. Adgangen til å holde seg til flere skadevoldere kan likevel øke utsikten til å få erstatningskravet realisert. Der skadevoldernes ansvar er knyttet til ulike ansvarsområder, kan dermed skadelidte bygge kravet på flere ansvarsgrunnlag. Det totale omfanget av erstatningsplikten utvides imidlertid ikke av selve ansvarsformen. Dersom skadelidte får dekning hos én skadevolder, blir de andres ansvar redusert tilsvarende. Solidaransvaret har også en oppgjørsteknisk begrunnelse, ved at skadelidte kan nøye seg med å inndrive kravet hos én av skadevolderne.

Ulike forhold kan aktualisere behovet for å søke dekning hos flere ansvarssubjekter. Skadevolder kan mangle betalingsevne og/eller betalingsvilje. I de fleste sivilrettslige personskadesakene møter ikke skadelidte problemet med manglende betalingsevne. Skadevolder representeres vanligvis av et forsikringsselskap eller et annet betalingsdyktig ansvarssubjekt (f.eks. staten). Dette er annerledes der skadevolderne hefter personlig, slik som ved plikten til å betale oppreisning, jf. skl. § 5-3 nr. 1, 2. punktum.

Der skaden er fremkalt i samvirke mellom flere ansvarshendelser (flere nødvendige betingelser), blir disse solidaransvarlige selv om de har ytet ulike årsaksbidrag. Til dette kommer et par presiseringer. Den ene er at årsaksfaktoren ikke må være så perifer at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den, jf. uvesentlighetslæren (se NfE kapittel 10). Den andre er at det kan tas hensyn til de enkelte årsakenes bidrag – som ett av flere skjønnsmomenter – i regressomgangen, jf. skl. § 5-3 nr. 2, se rett nedenfor. I moderne erstatningsrett (særlig fra Smith) forankres solidaransvaret i bevisste og åpent formulerte lovgivningspolitiske avveininger og valg. Tidligere ble solidaransvaret betraktet som en logisk konsekvens av betingelseslærens likestilling av samtlige nødvendige betingelser/ansvarssubjekter (Stang).

Hovedspørsmål 2 gjelder forholdet mellom skadevolderne, og aktualiseres der én av disse har dekket hele tapet. Spørsmålet er da om han kan kreve regress av den eller de andre skadevolderne. Rettsgrunnlaget for å løse spørsmålet er skl. § 5-3 nr. 2. Bestemmelsen er både hjemmel for regress og en regel om omfanget av regresskravet. Skl. § 5-3 nr. 2 anviser en fri vurdering, der rettsanvenderen (til sist: retten) må foreta en avveining «under hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers». I vurderingen av regresskravets omfang må det legges avgjørende vekt på at skadelidtes valg av ansvarssubjekt ikke bør influere på den endelige tapsfordelingen. Grunnen er at dette ville rokket ved den sentrale begrunnelsen for regressregelen. Derimot er det relevant å se hen til momentene som er angitt i den alminnelige lempingsregelen, se NfE kapittel 12. Bl.a. kan den enkelte skadevolderens økonomi og skyldgrad innvirke på regressvurderingen. Hvis domstolene fordeler ansvaret, brukes vanligvis brøkene 1/4, 1/3 og 1/2.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe