Hovedregelen i norsk rett er at skadelidte skal ha full erstatning. Med dette menes at skadelidte skal settes i den samme økonomiske situasjonen som om skaden ikke hadde skjedd. Rettsanvenderen må foreta en differansebetraktning, og sammenlikne skadelidtes økonomiske situasjon med skaden og økonomiske situasjon uten skaden. Høyesterett uttrykker dette i bl.a. Ølberg (Rt. 1993 s. 1524): «[K]jernen i erstatningsretten [er] at skadelidte ikke skal komme økonomisk dårligere ut med skaden enn om denne ikke var inntruffet» (s. 1532). Gjennom differansebetraktningen omregnes skaden til et pengebeløp, slik at kravet får et konkret innhold. For personskadene er prinsippet om full erstatning lovfestet i skl. § 3-1, mens det på tings- og formuesskadesektoren er lovfestet i skl. § 4-1.

Grunnvilkåret om økonomisk tap skaper relativt få problemer. Vanligvis er det klart om vilkåret er oppfylt. I mange av dommene er det ingen tvil om at skadelidte er blitt påført et inntektstap og/eller en merutgift, jf. bl.a. Skoland (Rt. 1993 s. 1547), Stokstad (Rt. 1996 s. 958), Rott (Rt. 1999 s. 1967) og Bråtane (Rt. 2002 s. 1436). Derimot er partene ofte uenige om erstatningens størrelse, slik disse utmålingsdommene illustrerer. Når man er i randsonen av begrepet «økonomisk tap», kan det oppstå vanskelige avgrensninger. Som eksempel nevner jeg situasjoner hvor skadelidte har gjort feilslåtte investeringer i å dekke egne fritidsbehov, sml. Leiebil (Rt. 1992 s. 1469). En viktig grunn til å trekke grensen mellom økonomiske og ikke- økonomiske tap, er at det normalt kreves lovhjemmel for å dekke ikke-økonomiske tap. Det har man f.eks. for menerstatning i skl. § 3-2. Bestemmelsen gir hjemmel for å erstatte tapt livsutfoldelse, f.eks. ved ikke lenger å kunne gå turer i skog og mark som før ulykken.

En skadevoldende begivenhet kan også medføre økonomiske fordeler for skadelidte. For eksempel kan skadelidte ha bortfalte reiseutgifter, fordi han ikke lenger er i arbeid (100 % ervervsufør). Slike fordeler (berikelser) må komme til fradrag i erstatningsutmålingen. Dette prinsippet om «compensatio lucri cum damno» er stedvis uttrykt i lovgivningen, jf. skl. § 3-1 tredje ledd. I tillegg har Høyesterett formulert fradragsprinsippet i bl.a. Sevaldsen (Rt. 1981 s. 138): «Det er et gjennomgående prinsipp i erstatningsretten at reduserte utgifter på grunn av skaden er en fradragspost ved erstatnings-beregningen» (s. 145). Dette kan ses som et utslag av prinsippet om full erstatning sin negative side: Skadelidte skal ikke komme økonomisk bedre ut med skaden enn uten skaden – fradragsprinsippet følger dermed allerede av den foran beskrevne differansebetraktningen. En forutsetning for å gjøre fratrekk er imidlertid at fordelen er en følge av skaden/ansvarshendelsen. Det gjelder dermed et krav om adekvat årsakssammenheng, se NfE kapittel 9 og 10.

Videre presiseres at samme realskade – fysisk og/eller psykisk – kan medføre ulike økonomiske tap for ulike skadelidte. For eksempel vil tapet av en finger kunne medføre betydelige økonomiske inntektstap for fiolinvirtuosen, mens ervervsevnen neppe blir redusert for en profesjonell sanger. Eksemplet viser flere sentrale generelle poenger. For det første er erstatningsutmålingen konkret og individuell. For det andre kan man måtte skille mellom begrepene 'realskade' og 'økonomisk tap'.

Skadelidte plikter til å begrense tapet. Skadelidte har derfor en tapsbegrensningsplikt. Siden denne kan innebære at skadelidte må innrette seg for å dempe tapet, tales det også om en innretningsplikt. Man står overfor en såkalt «uegentlig plikt»: Det er ikke noe tvangsapparat som pålegger skadelidte å gjennomføre tapsbegrensende tiltak. Konsekvensen ligger på det økonomiske planet og fremtrer ved utmålingen: Skadelidte får ikke erstattet det tapet som kunne vært unngått om han hadde overholdt tapsbegrensningsplikten. Denne blir stedvis nedtegnet i lovgivningen, slik som i skl. §§ 3-1 andre ledd, 3-4 andre ledd og 5-1 nr. 2. Også Høyesterett har formulert tapsbegrensningsplikten på ulike områder. Fra personskadesektoren er det grunn til å nevne Psykolog (Rt. 2002 s. 1358): «Skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap» (avsn. 44).

Erstatningen skal beregnes slik forholdene er på tidspunktet for endelig oppgjør. Det er da dom avsies eller partene blir enige, f.eks. ved avtale. Som hovedregel blir erstatningen utbetalt som et engangsbeløp, jf. skl. § 3-9, første punktum. Fra dette gjøres unntak i særskilte tilfeller. Skadelidte får da utbetalt terminerstatning, jf. skl. § 3-9, første punktum in fine. Hvis det skjer en betydelig negativ endring i faktiske forhold man ikke kunne tatt i betraktning på oppgjørstidspunktet – f.eks. en uventet helseforverring forårsaket av ansvarshendelsen – finnes det adgang til gjenåpning av saken/etteroppgjør. Reglene er kompliserte, og det skal ofte mye til for å oppfylle vilkårene. Skadelidte har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at det foreligger et (økonomisk) tap. Den nærmere erstatningsutmålingen foranlediger mange rettsspørsmål, som er skissert i NfE kapittel 15, 16, 17 og 18.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe