Ved tingsskade og annen formuesskade er hovedregelen at skadelidte skal ha full erstatning. Med dette menes at skadelidte skal settes i samme økonomiske situasjon som om skaden ikke hadde skjedd, se NfE kapittel 14. Prinsippet om full erstatning er lovfestet i skl. § 4-1. Bestemmelsen verner «økonomiske tap». Begrepet er presisert i høyesterettspraksis, som f.eks. Leiebil (Rt. 1992 s. 1469). Skadelidtes bil havarerte to dager før feriestart, og hun pådro seg utgifter til leiebil. Høyesterett anså disse som økonomisk tap. Dommen viser at begrepet kan dekke investeringer knyttet til dekning av fritidsbehov.

Ved delskader er utgangspunktet at skadelidte skal ha erstattet reparasjonskostnadene. Det gjelder enten skadelidte selv reparerer tingen, eller ønsker å bruke beløpet til noe annet enn en reparasjon, sml. prinsippet i Normann (Rt. 1986 s. 463).

Videre kan det spørres hvem som har risikoen for kostnads- og verdiendringer. Hovedregelen er at utmålingen skal baseres på de faktiske utgiftene. En eventuell prisstigning er derfor skadevolders risiko. Det samme gjelder hvis tingens verdi blir redusert som følge av reparasjonen. Skadelidte kan derimot ikke kreve tingen reparert hvis reparasjonskostnadene og verditapet samlet overstiger gjenanskaffelsesverdien. I så fall er det nettopp gjenanskaffelsesverdien som legges til grunn for oppgjøret. Hvis reparasjonen øker tingens verdi, skal berikelsen trekkes fra, se også NfE kapittel 14. Fra dette kan det tenkes unntak der skadelidte er en privatperson og hvor verdiøkningen har lite å si for tingens bruks- og nytteverdi. En verdistigning som skjer etter skadetidspunktet og som skyldes endringer i markedet, kommer skadelidte til gode. Skadevolder vil på sin side nyte godt av et tilsvarende verdifall.

En tings- og formuesskade kan medføre konsekvenstap (følgeskade) Disse er i utgangspunktet erstatningsvernet, jf. f.eks. Skjerping bro (Rt. 1996 s. 1473). Det samme gjelder følgeskader i form av merutgifter, forutsatt at disse står i et rimelig og naturlig forhold til skaden.

Ved totalskade må skadevolder som hovedregel erstatte tingens individuelle verdi for skadelidte. I utgangspunktet utmåles erstatningen ut fra gjenanskaffelsesverdien, ikke omsetningsverdien. Det sentrale hensynet er skadelidtes behov for på ny å kunne skaffe tilsvarende ting. Hvis tingen ikke kan gjenskaffes, ses det hen til omsetningsverdien. Som eksempel kan man tenke seg totalskade på antikviteter. Regelen om berikelsesfradrag gjelder også ved totalskader, men kan måtte tilpasses/modifiseres f.eks. ved skade på personlige ting som klær, innbo mv. Lødrup hevder at fradragene her bør begrenses og ses i forhold til om gjenstandens bruksverdi er økt vesentlig. Fradragsregelen kan også komme inn hvis den ødelagte tingen – til tross for skaden – kan ha verdi for skadelidte, jf. f.eks. Solberg (RG 1990 s. 361).

Ved rene formuestap blir oppgjøret basert på skadelidtes formuesreduksjon/tapte fordel. Fra høyesterettspraksis gir Testament (Rt. 1989 s. 1318) og Tippe (Rt. 1955 s. 1132) eksempler.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe