En personskade kan medføre ulike typer tap. Det skilles mellom økonomiske og ikke-økonomiske tap. Økonomiske tap er inntektstap og merutgifter, jf. skl. § 3-1. Ikke-økonomiske tap omfatter tapt livsutfoldelse (kompenseres gjennom menerstatningen, jf. skl. § 3-2), samt tort og svie (kompenseres ved oppreisning, jf. skl. § 3-5). På tvers av skillet ut fra tapets art sondres det mellom påførte og fremtidige tap. Grensen trekkes ved tidspunktet for endelig oppgjør. Det er da partene kommer til enighet eller det avsies dom. Mot denne bakgrunn kan det oppstilles følgende oversikt:

Oversikt

Hovedregelen er at skadelidte skal ha full erstatning. Med dette menes at skadelidte skal settes i den samme økonomiske situasjonen som om ansvarshendelsen/skaden ikke hadde skjedd, se NfE kapittel 14. Rettsanvenderen må derfor foreta en differansebetraktning. Den konkrete utmålingen er ofte skjønnsmessig. Selv om man i dag har databaserte beregningsprogrammer, er det fortsatt rettsreglene som styrer utmålingen – ikke bare matematikken. Dette skal utdypes for hver av erstatningspostene.

A) Påført (lidt) inntektstap:

Skadelidte skal ha full erstatning for tapte inntekter i perioden mellom ansvarshendelsen og endelig oppgjør, jf. skl. § 3-1 første ledd. Vanligvis er det enkelt å dokumentere skadelidtes inntekt med skaden, mens det må gjøres en sannsynlighetsvurdering over antatt inntekt uten skaden. Differansen utgjør det erstatningsmessige tapet. I vurderingen må rettsanvenderen ta hensyn til at erstatningen bare er et supplement til offentlige ytelser, som «ligger i bunnen» av oppgjøret. I forhold til påført inntektstap innebærer dette at man må ta hensyn til at arbeidsgiver yter full lønn i de første 16 kalenderdagene etter ftrl. § 8-17, før folketrygden overtar. Det er bare det som ikke dekkes på denne måten (f.eks. bonus, overtid, feriepenger, samt inntekt over 6 G) som skadevolder skal erstatte. Samlet gir de to kompensasjonskildene full dekning, slik at skadelidte holdes skadesløs. Skadelidte plikter å begrense tapet, herunder utnytte restarbeidsevnen, jf. skl. § 3-1 andre ledd. Erstatning for påført inntektstap er skattepliktig, jf. skatteloven av 1999 §§ 5-1, jf. 5-10 første ledd, bokstav c) om «ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt» (surrogatsynspunkt). Denne skattebelastningen skal også dekkes, slik at skadelidte får full erstatning. Derfor gis det et skattepåslag, og bruttofiseringen skjer ved hjelp av databaserte beregningsverktøy.

B) Fremtidig inntektstap:

Rettsanvenderen må gjøre to prognoser. Den ene er over fremtidig inntekt med skaden, og den andre er over antatt fremtidig inntekt uten skaden. Differansen danner utgangspunktet for å avgjøre hvorvidt inntektsevnen er redusert. Medisinsk sakkyndige er sentrale premissleverandører for vurderingen.

Sammenlikningsstørrelse 1: Ved fastsettelsen av hva skadelidte ville ha tjent uten skaden, tar man utgangspunkt i antatt inntekt i oppgjørsåret (basisåret). Deretter vurderes den antatte inntektsutviklingen, med sikte på å finne frem til gjennomsnittlig årstap. Det skal tas hensyn til eventuell lønnsutvikling, og det samme gjelder karriereutvikling hvis det foreligger «nærmere holdepunkter», jf. Ølberg (Rt. 1993 s. 1524, s. 1530). Det beror på en konkret vurdering hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid uten skaden. I mangel av særskilte holdepunkter legges ofte pensjonsalderen på 67 år til grunn. Det er diskutert om reallønnsstigning er erstatningsvernet. Det ble ikke tilkjent erstatning for dette i «domstrilogien» Ølberg (Rt. 1993 s. 1524), Horseng (Rt. 1993 s. 1538) og Skoland (Rt. 1993 s. 1547). Tap i form av redusert alderspensjon grunnet ansvarshendelsen er derimot dekningsmessig. Det samme gjelder risikoen for at skaden vil forverre seg. En annen sak er at skadelidte – som har bevisbyrden – kan ha vanskeligheter med å underbygge en slik hypotese. Dersom skadelidte er i en utdanningssituasjon og forsinkes, erstattes den reduserte tiden han er i inntektsgivende arbeid, sml. Seksuelle overgrep (Rt. 1997 s. 852). Videre nevnes at skadelidte plikter å la seg operere, forutsatt at bedringsutsiktene er gode og behandlingen ikke er særskilt risikofylt/omfattende. Endelig bemerkes at sparte utgifter til jobbreise, fagforeningskontigent mv. skal komme til fradrag, etter berikelsesregelen som er beskrevet foran, jf. NfE kapittel 14.

Sammenlikningsstørrelse 2: Ved fastsettelsen av hva skadelidte ville tjent med skaden, må man gjøre en prognose over hans fremtidige inntekt. Skadelidtes plikt til å utnytte restarbeidsevnen er hjemlet i skl. § 3-1 andre ledd, andre punktum. Rettsanvenderen må ta hensyn til skadelidtes «evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering». Den beskrevne fradragsregelen i skl. § 3-1 tredje ledd, første punktum gjelder tilsvarende, og omfatter bl.a. fremtidige pensjoner og kollektive pensjonsforsikringer. Private (egne) pensjonsforsikringer er derimot ikke omfattet, men disse kan tilsi reduksjon etter skl. § 3-1 tredje ledd, andre punktum. I praksis er forsikringsselskapene i dag forsiktige med å bruke bestemmelsen – selv om de har rettslig adgang.

Hoveddregelen er at erstatningen utbetales som et engangsbeløp, jf. skl. § 3-9, første punktum. Siden skadelidte får utbetalt erstatningen før de reelle tapsårene oppstår, har skadelidte mulighet for å sette pengene i bank eller annet sted med avkastning. Dette tas det hensyn til ut fra følgende begrunnelse: Skadelidte kan klare seg med lavere hovedstol enn en ren sammenlegging av hvert enkelt tapsår skulle tilsi, fordi hovedstolen sammen med rentefordelene gir full erstatning (forutsatt at skadelidte ikke tar ut for mye underveis). Man må klarlegge nåtidsverdien av de enkelte årstapene ved at disse kapitaliseres. På den måten foretar man en diskontering av det årlige beløpet. Anvendt rentefot er 5 %, sml. Ølberg (Rt. 1993 s. 1524), Horseng (Rt. 1993 s. 1538) og Skoland (Rt. 1993 s. 1547).

Erstatningen er ikke skattepliktig som inntekt. Skadelidte må derimot betale skatt på kapital og avkastning (renter). For at skadelidte skal få full erstatning, må skadevolder derfor også erstatte skatteulempen. Den ligger vanligvis på 25 %.

Ved skader og sykdommer som omfattes av yrkesskadeforsikringsloven, er utmålingen av fremtidig inntektstap standardisert, jf. ysfl. § 13, jf. Standardforskriften kap. 3. Utgangspunktet for utmålingen er skadelidtes pensjonsgivende inntekt året før skaden skjedde eller sykdommen ble konstatert, jf. forskriftens § 3-1. Inntektsnivået er inndelt i fem grupper, basert på folketrygdens grunnbeløp. Den høyeste erstatningen er 30 G, den laveste er 22 G, jf. forskriften § 3-2. Denne grunnerstatningen går til skadelidte som er 45 eller 46 år, og er 100 prosent ervervsufør. Dette utgangspunktet blir deretter justert opp eller ned ut fra skadelidtes alder, jf. forskriften § 3-3. Dersom skadelidte er mindre enn 100 prosent ervervsmessig ufør, reduseres erstatningen tilsvarende, jf. forskriften § 3-4. Påført inntektstap utmåles derimot individuelt, se henvisningen fra ysfl. §§ 12 og 13 til skl. kap. 3.

C + D) Påførte og fremtidige merutgifter:

Høyesterett har uttalt at «full erstatning» kan gi begrenset veiledning for utmålingen. Rettsanvenderen må ofte supplere differanseprinsippene med skjønnsmessige kriterier, som det domstolsskapte kriteriet «nødvendig og rimelig». Uttrykket forutsetter en målestokk, som kan variere med typen merutgifter:

Påførte og fremtidige merutgifter

Utgangspunktet er også her at offentlige ytelser «ligger i bunn», og at erstatningen er et supplement. Som figuren viser kan skadelidte ha ulike typer merutgifter, som utgifter til behandling, pleie og omsorg, boligombygging, transport og juridisk bistand.

Det nærmere innholdet i uttrykket «nødvendig og rimelig» avhenger av hva slags dekningsformål man står overfor. Det skilles mellom tre kategorier (som det er glidende overganger mellom):1 

Den ene er rent medisinske behov. Utgangspunktet er da at skadelidte ikke kan kreve erstatning på et høyere nivå enn det som tilkjennes fra det offentlige. I praksis er det som hovedregel bare egenandelene som erstattes. Fra dette gjelder et smalt unntak for de tilfellene der det offentlige tilbudet er utilgjengelig, jf. Psykolog (Rt. 2003 s. 1358).

Det andre er sosialmedisinske behov. Med dette menes skadelidtes behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Skadelidte kan f.eks. ha behov for penger til en spesialtilpasset bil, som kan gjøre at han f.eks. kommer ut av institusjon og opprettholder et sosialmedisinsk fungeringsnivå. For slike merutgifter kan det «nødvendige og rimelige» nivået ligge høyere i erstatningsretten enn i velferdsretten. Konsekvensen er at skadelidte her kan kreve erstatning i tillegg til de offentlige ytelsene, sml. f.eks. Bråtane (Rt. 2002 s. 1436).

Rent sosiale behov dekkes (uttømmende) av menerstatningen, jf. skl. § 3-2.

Reglene om skatteulempe gjelder tilsvarende, se rett foran om fremtidig inntektstap.

Skadeserstatningsloven § 3-2a gir en særegel om skadelidte barn. Bestemmelsen hjemler barneerstatningen, som er standardisert. Den har et dobbelt dekningsformål ved at den både skal kompensere for fremtidig inntektstap og tapt livsutfoldelse. Skadeserstatningsloven § 3-2a anvendes der skadelidte er under 16 år på skadetidspunktet. Utmålingssystemet er i grove trekk slik: Man tar utgangspunkt i 40 G ved 100 % medisinsk invaliditet, og anvender G på oppgjørstidspunktet, jf. Jensen (Rt. 1997 s. 1044). Denne erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere invaliditetsgrad, likevel slik at det er en minstegrense på 15 %.

E) Menerstatning:

Tap i personlig livsutfoldelse kan nyte erstatningsvern. Regler om menerstatning finnes i skl. § 3-2 og ftrl. § 13-17. Jeg skal kort skissere grunntrekkene i folketrygdens menerstatningssystem, siden dette er gitt overføringsverdi på alminnelig erstatningsrett. Etter menerstatningsforskriften § 13-17 kreves minst 15 % medisinsk invaliditet for å ha rett til menerstatning. Også utmålingen styres av invaliditetsgraden: Skadelidte blir plassert i et av invaliditetsintervallene (gruppe 1- 9), som korresponderer med en angitt prosent av grunnbeløpet. Hvis skadefølgen er vesentlig mer byrdefull for den konkrete skadelidte enn normaltilfellene, kan det foretas gruppeopprykk. Dette viser at ftrl. § 13-17 tar hensyn til individuelle forhold, selv om menerstatningen i hovedsak er standardisert.

Nærmere om vilkårene: Etter skl. § 3-2 (og ftrl. § 13-1) må skadelidte være påført en «varig og betydelig skade av medisinsk art». Skaden må gjelde eget legeme, men det er uten betydning om skaden er fysisk eller psykisk. Betydelighetsvilkåret er klart angitt ved yrkesskadesaker, der forskriften formulerer minstekravet om 15 % medisinsk invaliditet. Etter skl. § 3-2 kan det foretas en mer nyansert vurdering. Videre må skaden være «varig». Det kreves ikke at skaden er livsvarig, men at den må vare opp mot ti år, jf. Menerstatning (Rt. 2003 s. 841) og Psykolog (Rt. 2003 s. 1358).

Nærmere om utmålingen: Ved yrkesskader utmåles menerstatningen etter systemet som beskrevet foran. Dette blir i hovedtrekk anvendt etter skl. § 3-2, og ses ved at yrkesskadesystemet brukes for å finne frem til sammenlikningsbeløpet (som tillegges en tredjedel), jf. Pallas (Rt. 1977 s. 782). Denne og senere rettspraksis har bidratt til betydelige innslag av standardisering av menerstatningsposten i den alminnelige erstatningsretten. Også her kan det foretas en individuell tilpasning, som oftest skjer i form av en viss avrunding oppover, jf. f.eks. Sevaldsen (Rt. 1981 s. 138) og Akbari (Rt. 1999 s. 887). Når nivået på menerstatningen etter skl. § 3-2 er høyere enn etter ftrl. § 13-17, har det sammenheng med bl.a. at man ikke har satt et «tak» på ¾ av G, men går opp til full G.

F) Oppreisning:

Skadeserstatningsloven § 3-5 hjemler rett til erstatning for tort og svie. Det kreves kvalifisert skyld, i form av forsett eller grov uaktsomhet. Det er imidlertid ikke krav om at skadefølgen må omfattes av forsettet/den grove uaktsomheten, jf. presiseringen i Akbari (Rt. 1999 s. 887). Ut fra oppreisningens pønale anstrøk har det vært vanlig lære at det bare er skadevolder personlig som kan måtte betale oppreisning, sml. presiseringen i bl.a. bal. § 6 andre ledd in fine. Det pågår et arbeid for at forsikringsselskapene skal måtte svare oppreisning. Selskapet kan i sin tur regresse skadevolderen. Om dette forslaget, se bl.a. Ot.prp. nr. 30 (2006–2007). Ved utmålingen har domstolene frihet til å fastsette størrelsen på oppreisningen, som i det store volumet av saker ligger under kr 100 000. Nivået på særlig alvorlige integritetskrenkelser har økt de siste årene, jf. f.eks. Høyesteretts normering i Rt. 2001 s. 274 (drapssaker der foreldre mister sitt barn: kr 120 000) og Rt. 2005 s. 154 (voldtekt: kr 100 000).

1 Disse tre kategoriene er visualisert ved en sammenfattende figur i Kjelland: «Bråtane-dommen i Rt. 2002 side 1436 - erstatning til dekning av pleie- og omsorgsutgifter», i Tidsskrift for Erstatningsrett 2004 s. 3-40.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe