Skl. § 3-4 gir rettsgrunnlaget for å kreve erstatning ved tap av forsørger. Bestemmelsen hjemler vilkår for erstatning og prinsipper for utmålingen. Det komplette bildet av rettsregelen fremkommer – som oftest ellers i jussen – når man supplerer lovteksten med andre rettskilder som høyesterettspraksis, forarbeider, juridisk teori og andre rettskilder.

En forutsetning for krav på forsørgertapserstatning er at avdøde forsørget den/de etterlatte. Avgjørende er hvorvidt og hvem avdøde faktisk forsørget, ikke om han hadde forsørgingsplikt. Forsørgingen kan være «helt eller delvis», jf. skl. § 3-4 første ledd, første punktum.

Ved utmålingen er utgangspunktet at etterlatte har krav på full erstatning for forsørgertapet. Tapet må stå i adekvat årsakssammenheng med ansvarshendelsen, jf. NfE kapittel 9 og 10. Gjenlevende skal i utgangspunktet kunne opprettholde tilvant levestandard så langt den er resultat av avdødes forsørgelse. I Eklund (Rt. 1964 s. 881) uttaler Høyesterett at gjenstanden for forsørgertapserstatningen er «det økonomiske tap som opphøret av hustruens bidrag til underholdsomkostningene netto representerer» (s. 883). Målsettingen er å fastsette det gjennomsnittlige årstapet på gjenlevendes hånd. Dette består grovt tegnet av to komponenter: 1) inntektstap og 2) hjemmearbeidstap (Kjellands betegnelse). I tillegg er tap av avdødes omsorg for barn – «krumtappfunksjonen» – erstatningsmessig. Begrepet «Bastrup»-tillegget brukes der man erstatter den samlede verdien av omsorgsfunksjonen og hjemmearbeidsevnen (jf. NfE kapittel 18).

Ved vurderingen av inntektstapkomponenten må man finne frem til avdødes nettoinntekt, og hvor mye avdøde ville ha brukt til dekning av f.eks. familiens utgifter. I de fleste tilfeller utgjør bidraget nettoinntekten minus avdødes særforbruk (f.eks. til dyrking av hobbyer). Mot denne bakgrunn er det sentralt å fastslå størrelsen på familiens faste utgifter, som nå må bæres av den gjenlevende alene. Jo større utgiftene er, dess høyere blir erstatningen. Praktisk viktige poster er utgifter til bolig (herunder avdrag på boliglån), feriested, husleie, bilhold, strøm, telefon, avgifter og forsikringer. Løpende utgifter er naturlig nok variable, og kan være utgifter til kjøp av mat, klær mv. Omfanget av disse blir ikke beregnet særskilt; de dekkes gjennom det netto forsørgertap som skal erstattes. I utmålingen må man også vurdere etterlattes tapsbegrensningsplikt, herunder muligheten for selvforsørgelse. I denne helhetsvurderingen må rettsanvenderen vurdere bl.a. etterlattes alder, utdanning og yrkespraksis. Også helseforhold må tas i betraktning, jf. f.eks. Gundersen (Rt. 1974 s. 813). Innretningsplikten har også en side mot lengden på tapsperioden. Over tid vil de fleste kunne omstille seg og i økende grad utføre avdødes funksjoner. I Bastrup (Rt. 1998 s. 639) fikk ektemannen bare tilkjent forsørgertapserstatning frem til sønnen ville fylle 19 år. Dette skjæringstidspunktet er i praksis blitt en retningslinje for ansvarets tidsmessige utstrekning ved utmåling av forsørgertapserstatning til barn/ungdom, hvis ikke det er konkrete holdepunkter for at avdøde rent faktisk ville ha forsørget over en lengre periode.

Det innvirker ikke på forsørgertapskravet at etterlatte barn eller ungdom får en ny forsørger, jf. Høyesteretts klargjøring i Engevold (Rt. 2002 s. 673). Denne situasjonen kan oppstå der f.eks. avdødes bestemor eller nye samboer/ektefelle trer inn i forsørgerrollen.

Etter skl. § 3-4 andre ledd, tredje punktum skal det gjøres fradrag «krone for krone» for bl.a. trygdeytelser og pensjoner, samt for overgangsstønad etter ftrl. § 15-6 og barnepensjon etter ftrl. kap. 8. Om fradragsregelen, se NfE kapittel 16. Etter «kan»- fradragsregelen i skl. § 3-1 tredje ledd, andre punktum kan det også gjøres fradrag for bl.a. individuelle pensjonsforsikringer og forsikringer utløst av dødsfallet, jf. bl.a. Hogstad (Rt. 1999 s. 1382) og Giftdrap (Rt. 2002 s. 481). Hvor flere etterlatte ble forsørget, skal erstatningen utmåles og fastsettes for hver enkelt, jf. skl. § 3-4 andre ledd, andre punktum.

Ved yrkesskader er forsørgertapserstatningen standardisert. Etter Standardforskriften § 6-1 er grunnerstatningen til ektefelle og samboer 15 G (Grunnbeløpet), og ytes hvor avdøde var 46 år eller yngre. Hvis avdøde var eldre, reduseres erstatningen med 5 % for hvert år (men ikke mer enn 80 %). Etter Standardforskriften § 6-2 er det utarbeidet en skala etter barnets alder fra under ett år til 19 år. Denne ulikheten i tilnærmingsmåte kan gi både høyere og lavere erstatning sammenliknet med skl. § 3- 4.

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe