Skl. § 3-1 andre ledd andre punktum lyder: «Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.» Bestemmelsen kom som et tillegg til loven i 1973. Målet var å styrke husmødres og husfedres erstatningsrettslige vern. Begrepet «arbeid i heimen» er ikke legaldefinert, og må presiseres gjennom tolkning av høyesterettspraksis, forarbeider og andre rettskildefaktorer. Basert på analyser av samtlige høyesterettsdommer fra og med Flatmo (Rt. 1922 s. 747) og noe over 1000 underrettsdommer, har Kjelland1 utviklet en firetrinnsmodell for vurderingen:

  1. Klarlegging av begrepet «arbeid i heimen» (brutto hjemmearbeidstap)
  2. Fradrag for offentlige ytelser, samt innretningsplikt (netto hjemmearbeidstap)
  3. Verdifastsettelse av tapt hjemmearbeidsevne
  4. Klarlegging av tapsperiodens lengde

Trinn 1: Tradisjonelt husarbeid som gulvrengjøring, vinduspussing, klesvasking, rydding og matlaging er i kjerneområdet av skl. § 3-1 andre ledd, andre punktum. Dette følger av ordlyden, samt av ensartet og langvarig rettspraksis, jf. bl.a. Kåsa (Rt. 2002 s. 441), Hamburg (Rt. 1934 s. 173), Bredesen (Rt. 1948 s. 345), Benjaminsen (Rt. 1962 s. 938) og Forus/Larsen (Rt. 1965 s. 1309). Bestemmelsen omfatter også pass og stell av barn, samt dekning av deres behov for hjelp til lekser, lek og samtaler. Martinsen (Rt. 1998 s. 1916) slår fast at også ytre vedlikehold av egen bolig kan betraktes som hjemmearbeid. Det samme gjelder hagearbeid som snømåking og plenklipping, jf. Rott (Rt. 1999 s. 1967). Det må trekkes en grense mot fritidsaktiviteter (f.eks. trening og venneaftener), men slikt tap kan bli kompensert gjennom menerstatningen, jf. skl. § 3-2. I tillegg må det trekkes en grense mot dekning av personlig stell og pleie, som eventuelt må erstattes som en merutgift etter skl. § 3-1 første ledd, jf. bl.a. Skoland (Rt. 1993 s. 1547) og Bråtane (Rt. 2002 s. 1436).

Trinn 2: Offentlige ytelser som tilstås på grunn av skaden, kommer til fradrag etter berikelsesregelen, jf. NfE kapittel 14. Det mest praktiske er fradrag for kommunal hjemmehjelp, sml. Kåsa (Rt. 2000 s. 441). I tillegg må skadelidte og dennes husstand begrense tapet ved å omfordele oppgavene i hjemmet (innretningsplikten).

Trinn 3: Etter å ha funnet frem til nettotapet (gjennom trinn 1 og 2) må dette verdivurderes. Her skal man ta utgangspunkt i hva det koster å leie inn tilsvarende hjelp, sml. bl.a. Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Kjelland betegner dette som «hushjelpprinsippet».

Trinn 4: Etter å ha klarlagt det årlige nettotapet, må det avgjøres hvor mange tapsår skadelidte har hatt og vil få. Utgangspunktet er at det skal foretas en konkret og individuell vurdering. Det volder sjelden problemer å bestemme antall år med påført tap. Dette kan dokumenteres forholdsvis enkelt gjennom medisinske rapporter, kvitteringer for betalte egenandeler til hjemmehjelp mv. Fastsettelsen av antall tapsår fremover kan derimot være vanskelig, fordi det må gjøres prognoser som ofte strekker seg langt frem i tid. Dette gjelder særlig hvor skadelidte er ung. Derfor er det behov for en retningslinje, som er å legge seg et sted mellom pensjonsalder og antatt dødsår, sml. Kåsa-saken (Rt. 2000 s. 441). Etter denne skisseringen av firetrinnsmodellen skal jeg belyse enkelte andre spørsmål:

Hvis skadelidte har «doble yrkesroller» – ved å arbeide i og utenfor hjemmet – kan man få spørsmål om begge typene ervervstap kan kreves erstattet samtidig. Det ble besvart med ja i Kåsa (Rt. 2000 s. 441), som klargjør at skadelidte ikke må velge.

Ved yrkesskadeerstatning er fremtidig inntektstaperstatning standardisert, jf. ysfl. §§ 12 og 13 andre ledd, som viser til Standardforskriften. Her er fremtidig inntektstap uttømmende dekket av en standardisert erstatning. «Innbakt» i denne ligger dekning av eventuelt hjemmearbeidstap, hvilket ble klargjort i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916). For fremtidstapet kan skadelidte derfor ikke kreve individuelt utmålt hjemmearbeidserstatning i tillegg til standarderstatningen.

Den skisserte firetrinnsmodellen gir et utgangspunkt for utmålingen ved forsørgertap, jf. henvisningen fra skl. § 3-4 andre ledd, tredje punktum til skl. § 3-1 andre ledd, andre punktum. Avdøde kan ha ytet bidrag i form av hjemmearbeid, som erstattes som en del av det såkalte «Bastrup»-tillegget. Nivået på hjemmearbeidserstatningen synes rent faktisk å ligge høyere enn der erstatningen tilkjennes skadelidte selv etter skl. § 3-1. Se ellers NfE kapittel 17. Arbeid i hjemmet er ikke skattepliktig, jf. skatteloven av 1999 § 5-15 første ledd, bokstav j) nr. 6 og 7. Hovedregelen er at hjemmearbeidserstatningen er skattefri. Erstatning for skatteulempe tillegges derfor ikke.

Skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger et hjemmearbeidstap, og det kreves sannsynlighetsovervekt (50, 01 % sannsynlighet). Hjemmearbeidstap kan sannsynliggjøres gjennom økonomisk dokumentasjon (f.eks. kvitteringer) og/eller medisinske erklæringer.

1 Jf. Kjelland: Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern, Gyldendal Akademisk 2002. Temaet om tapt evne til arbeid i hjemmet er også behandlet i en frigitt betenkning av Kjelland/Lødrup: Hjemmearbeidsutredninger (2005).

© Morten Kjelland, Nettressurs for Erstatningsrett – www.gyldendal.no/nfe